Norge 2050-scenario fra Nils Rune Langeland

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). [...] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Share/Bookmark

3 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by astronewth and Geir Waaler, Egil Pseudonym jr.. Egil Pseudonym jr. said: Meget interessant!! RT @astronewth kommenterer Nils Rune Langelands scenario for Norge i 2050: http://newth.net/eirik/2010/08/20/langeland/ [...]

  2. Paul Chaffey says:

    Enig i at scenariemetodikken gir spennende muligheter til å illustrere utviklingstrekk vi ikke ser så godt i det kortsiktige, men som når de blåses opp over en tidsskala kan synliggjøres.

    Problemet med denne fortellingen er at den er sterkere litterært enn på det empiriske. Den er mer science fiction enn scenario. Hovedproblemet, som du også er inne på Eirik, er at den bruker en ny versjon av en marxistisk klasseanalyse, der flertallet er fremmedgjorte (omsorgs)proletarer, mens en liten oligarkelite vokser ut av teknokratiet i Oslo. Problemet med denne analysen er at den den store gruppen av høyt utdannede og veldig spesialiserte kunnskapsarbeidere ikke er liten. Den er på størrelse med antall omsorgsarbeidere og voksende, og alt for stor til at alle kan skrives ut av historien om Norge.

  3. Eirik says:

    @Paul: Du peker på analysens kjernesvakhet. Selvsagt kan vi ikke se bort fra utdannings- og kompetanserevolusjonen de siste par generasjonene, og en modell som forutsetter at utdanningsnivået kollapser på under to generasjoner skylder sine lesere en forklaring.

    For meg blir scenariet kanskje aller mest interessant som et bilde av vår egen tid. Hardanger-saken har vist at forbløffende mange fremdeles har et verdensbilde med Oslo som utsuger og distriktene som ofre. Jamfør denne uttalelsen fra Granvin-ordfører Jan Ivar Rødland (Ap) til tu.no: “[...] kraftlinjen er et symbol på at regionen blir tappet for ressurser av storsamfunnet.”

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.