Jeg tror forklaringen på reduksjonen i aktiviteten i bloggosfæren, har delvis med tid, delvis med motivasjon å gjøre. Det er motiverende å skrive når en får innspill. Jo mer folk har å følge med på, jo mindre tid til å kommentere for eksempel på en blogg. På Twitter får en derimot veldig lett til dialog, fordi meldingene ofte har en mottaker (@) og terskelen er noe lavere. Vi tiltrekkes av det sosiale. Før Twitter og Facebook slo an, utgjorde bloggene i stor grad den sosiale møteplassen, og før det var det news etc.

Det å formulere et budskap på 140 tegn er krevende, og en god/nyttig øvelse. Twitter har en stor ulempe i at den er øyeblikkets arena. Bloggen er tidløs og innholdet har verdi i lang tid. De to utfyller hverandre, men når Twitter tar overhånd går vi glipp av mye. For meg blir ikke Twitter nok, ser jeg nå etter å ha hatt en periode med lav bloggfrekvens. Jeg lærer unektelig mye på Twitter og får mange nyttige tips, men kommer ikke til å slutte å blogge selv og lese andres blogger. Når jeg skriver, lærer jeg mye. Jeg reflekterer, analyserer, sjekker opp muligheter og alternativer, finner eksempler, lenker etc. Det å lese andres blogger er også veldig lærerikt, og en mulighet å se hva de har gått i dybden på. Bloggkommentarer er også befriende siden de tillater mer enn 140 tegn :-)

Jeg skal derfor prøve å blogge mer og hyppigere fremover. Det er rett og slett sunt for egentlig utvikling, refleksjon og skrivetrening. Det er også viktig å bidra med innhold som blir nyttig for fremtidige lesere som ikke fanger opp øyeblikkets ytringer! Håper andre tenker likedan

Så takk til Eirik og dere andre i kommentarfeltet for at dere setter fokus på dette. Som følge av dette innlegget med kommentarer, ble jeg nå motivert til å gjenoppta skrivingen. Må bare sjekke Twitter først…

Da blir det umulig å oppnå diskusjon mellom leserene. En får til nøds en diskusjon mellom enkeltlesere og bloggeren, men ingen skikkelig diskusjon

Jeg tror folk på internett er som vann – de tyter ut der det er enklest å komme fram – og jeg tror de kanalene som vil overleve er de som er mest fleksible og plastiske og åpner for den slags sambruk som vi ser er i stadig økende omfang. Be water my friend!

Ellers er det vel slik at blogging og annen gratis nettskriving nødvendigvis må variere endel over tid. Det er for de fleste av oss et overskuddsfenomen, og dermed veldig avhengig av jobb- og familiesituasjon (her i gården er det sistnevnte som har betydd mest…) Så jeg krysser fingrene for at flere av mine favorittbloggere – inklusive deg – finner tilbake mojoen/overskuddet etterhvert.

- Noen av de temaene jeg blogget mye om, som medier, medieteknologi og journalistikk, jobber jeg også med i Journalisten. Dermed blir det lett konkurranse eller en vrien overlapping. Noen ganger har det fungert å teste ut et resonnement på bloggen først, for så å ta det videre til nettavis eller magasin, men oftere føles det feil.

- Jeg merker at det er mindre lystbetont å gå høyt ut i polemikk eller kritikk på bloggen. Det har sammenheng med at jeg også er redaktør i fagbladet og helst ikke vil stenge dører til lesere. Journalister er ikke alltid så glade i kritikk, og veldig vare for sleivspark innenfor “lauget”.

- Facebook, der jeg var tidlig, men gikk lei av, tar nå en del tid igjen. Det skyldes mest at FB har fått flere gode debatter og bedre grensesnitt. Men kanskje også noe annet:

- Det er ganske interessant å forsøke å bidra i samtaler andre har tatt initiativ til. Jeg slipper å formulere problemstillingen selv, men kan kaste inn observasjoner og i beste fall kunnskaper på deres arena. Der funker Facebook, og for den saks skyld kommentarer på andres blogger.

@Kristine: Til det siste du skriver: om du ikke allerede har blogget om dette emnet, bør du absolutt gjøre det. :-)

Men blogg er jo, som du er inne på arbeidsintensivt, og om sosiale medier har gitt oss likere mulightere har de ikke gjort oss likere: dvs. noen gjør det bedre på blogge-arenaen enn andre, og ikke minst trives bedre på den arenaen. Når det er sagt så har nok Twitter tatt over for mye av kort-bloggingen, det merker jeg selv også. Dessuten har Twitter erstattet nyhetslesere og RSS for mange og jeg får helt klart mer trafikk fra Twitter enn fra nyhetslesere i dag: før kom folk på bloggen min via nyhestlesere, lenker fra andre bloggere eller google. Nå har Twitter tatt over mye av rollen til nyhetslesere.

Men når det er sagt fortalte nylig en venn meg at var det noe iPad’n hadde endret for ham så var det at han leste mye mer blogger igjen, dvs mer blogger enn han hadde gjort i Twitters levetid – og det via nyhetsleseren han brukte der, ikke Twitter. Så ting er stadig i endring. For min egen del har jeg blogget mye mindre de siste to årene eller noe sånn, men det har primært sammenheng med at a) jeg skriver så mye i jobben min og jobber lange dager og b) bruker mye tid på NONA hvor jeg også blogger en del. Men jeg lover stadig meg selv at jeg må finne måter å blogge mer, både hos NONA og på min private blogg, fordi det gir meg så mye å gjøre det. Ikke minst har jeg et helt annet, mer personlig forhold til leserne mine som blogger enn som journalist. Det er mange grunner til det, ikke minst hvordan du som journalist ofte forveksles med institusjonen du skriver for, men det er nesten en bloggpost i seg selv;-)

For meg tror jeg det mest sentrale at sosiale medier ikke har et rent privat formål, men – slik det er med deg – handler om jobb og profilering. Da må man ha en plattform som er åpen for at alle kan lese og som tillater litt lengre innlegg. Den er også lett å lenke til bloggposter fra både Facebook og Twitter, samt fra andre blogger. Jeg tror Facebook (eller en Ning-plattform) kan ha mange andre fortrinn, blant annet diskusjoner innenfor avgrensede grupper “tilhengere” eller “venner”. Men dersom det ikke er gruppevedlikehold, men det å nå nå ut til flere med litt sammenhengende kommentarer eller analyser, da er blogg best. Jeg tror disse arkitekturforskjellene må føre til at virksomheter – for eksempel politiske partier – vil velge å satse på begge plattformer, men til litt ulike formål. Facebook til å bygge “menigheten”, blogg til å nå ut bredere, starte debatter og sette dagsorden.

En liten observasjon når det gjelder brukeradferd: Jeg kryssposter mine blogginnlegg til Facebook slik at de kan kommenteres både på bloggen og på Facebook. Flere av de jeg kjenner (sånn av typen gikk på skole sammen med eller har jobbet sammen med) kommenterer helt systematisk heller på Facebook enn på bloggen. Terskelen for å mene noe i en kommentar på Facebook er nok lavere, blant annet fordi det ikke kan leses av alle, men oppleves som å foregå på en mer avgrenset og trygg arena.