Norge i 2020: seg selv nok

For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020

Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?

Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.

Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.

En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.

En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.

Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.

På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.

Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.

Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.

Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.

Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.

Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.

For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.

Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.

En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.

Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.

Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.

En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.

Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.

For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.

1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.

Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.

På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen

Share/Bookmark

14 kommentarer

  1. Tankevekkende tekst. Takk.

    Jeg begynte å lure på om jeg, innen et sånt regime, burde solgt kvoter og gitt pengene til en miljøorganisasjon, eller hindret forurensing ved å holde kvotene borte fra markedet. Og om jeg heller bare burde rømme landet…

    Forresten så fortsetter Mandag Morgen.

  2. Dan-Raoul says:

    Som Børge sa, virkelig tankevekkende tekst. Men egentlig en ganske god start på en mandags morgen =) Takker!

  3. Anita K. says:

    Det er gjennom overdrivelsene man kommer sannheten nærmest. Takk, Eirik – og grattis med ny layout. Jeg oppdaget det først nå. :)

  4. Åsmund says:

    “Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.”

    Ja, hvis bare olje og gass fortsetter å strømme i ca. 60-70 år til – og ingen finner et godt miljøvennlig alternativ – så er vel alt greit – med mindre en har planer om å bli fryktelig gammel… ;-)

  5. Harald says:

    Der brøt du et tabu:
    At de nordiske land netto vil ha store fordeler av global oppvarming, er det merkelig taust om i norsk offentlighet. Kanskje fordi det oppfattes som umoralsk at Norge skal tjene på et fenomen som hovedsaklig vil være et problem for land som sliter med tørke og allerede er i fattigdomsfellen? Kanskje skyldes det en frykt for at oppslutningen om klimapolitikken vil fordampe når det går opp for folk at de dyre og i global målestokk knapt målbare effektene av norske utslippsbegrensninger bare vil være til gavn for land som det er politisk vanskelig bevilge mer støtte til enn 0,8% BNP i utviklingshjelp?

    En stor andel nordmenn benytter med glede ferier for å komme seg til land som har 10°C varmere middeltemperatur, tror neppe barnebarna våre vil oppleve det som en katastrofe om middeltemperaturen stiger med 2-3°C frem mot 2100 :-)

  6. MM har gjenoppstått, Eirik – men kommer riktignok nå bare ut hver fjortende dag.

  7. Eirik says:

    @Olav: Det var godt å høre!

  8. Harald: Så om resten av verden går til helvete så vil ikke det påvirke Norge? Jeg ser ikke den logikken. Selvsagt vil kriger, konflikter og ressursmangel i verden, som fører til mindre tilgang på mat og rent van og millioner av flyktninger ha store negative konsekvenser for Norge. Allerede i dag er det 25 mill klimaflyktninger i verden, flere enn de som er flyktninger pga. krig og konflikt. Mange flere vil det bli, og de vil ha større grunn til å banke på hos Norge enn de har i dag, så sannsynligvis vil en større andel prøve å komme seg inn her enn i dag.

  9. Eirik Newth says:

    @Børge: Vi vil utvilsomt merke virkningen av klimaendringer andre steder, et poeng jeg ofte tar opp i mine scenarieforedrag. Men selv om vi kanskje er moralsk forpliktet (med tanke på hva vi faktisk lever av her i landet) til å ta imot store grupper med klimaflyktninger i fremtiden, er det ikke gitt at det blir politisk mulig å gjøre det. Den sterke fremveksten av fremmedfiendtlige partier i Europa som respons på innvandringen vi allerede har hatt, kan ifølge analyser som denne) gi seg enda mer ekstreme utslag i fremtiden. I så måte er Jobbik-partiets fremmarsj i Ungarn til ettertanke…

  10. Det er klart det er langt fra sikkert at vi vil ønske å slippe inn flere flyktninger, men hvor lett vil det være å holde dem ute? Hvor mye penger og ressurser og indre konflikt og stridigheter vil det koste oss? Jeg har på følelsen at spliden i USA om Mexico-grensa vil bli blåbær i forhold. Vil, og kan, vi bygge en fysisk mur langs norskegrensa? Og vår lange kyst kan bli veldig vanskelig å holde hermetisk lukket.

  11. Eirik Newth says:

    @Børge: Godt spørsmål. Mange vil nok bygge en mur, men det er vel så lett å tenke seg et scenario med sterk internkontroll.

    Året er 2049, og folkebevegelsen HDU (Hiv Dem Ut) er kommet til makten. Foranledningen var en bølge av klimaflyktninger som følge av en langvarig tørkekatastrofe i Sør-Europa og Nord-Afrika. Verdens strengeste flyktningeregime er innført i Norge. Enhver som klarer å komme seg gjennom “Festung Europa” og slipper over grensen ulovlig, vil raskt oppdage at de befinner seg i et samfunn der elektronisk overvåkning, etnisk profilering og DNA-basert ID er normen. De vil ikke ha krav på helsetjenester eller skolegang, vil ikke kunne kjøpe varer eller tjenester og vil måtte unngå ethvert sted der det kan finnes kameraer.

    Angiveri av mistenkte flyktninger blir belønnet med en stykkpris per hode, og straffen for å hjelpe bli streng. Utenfor de store byene bygges det svære leire der man plasserer klimaflyktninger mens de venter på å bli uttransportert. Mange blir boende slik i årevis, og etterhvert forvandler leirene seg til en slags forsteder med sin egen økonomi. Medlemmer av den intellektuelle eliten peker på at dette minner stygt om regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med, men flertallet er såre fornøyd med tingenes tilstand.

  12. *grøss* Du må ikke komme med så skumle historier så kort tid før leggetid… ;)

    Dette syns jeg var veldig spennende, og hadde fortjent å bli gjort om til en litt lengre bloggpost, som en slags oppfølger til denne posten, om du har tid.

  13. Eirik Newth says:

    @Børge: Oppfordringen er notert. Stay tuned. :-)

  14. Litt på siden kanskje? Men likevel: I Øst-Tyskland ble det pøst på med penger til toppidretten. Og øst-tyskerne fikk mange gull i OL grunnet dette. Men ble øst-tyskerne noe mer populære av den grunn?

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.