Dagbladet har en sak idag om forfatterkollega Unni Lindell, som reagerer sterkt på bruken av ordet “rasedelt”, “raseskille”  og hudfargeadjektiver i en reportasje i Dagsrevyen 4. januar i år (6:50 minutter ute i sendingen). Etter å ha sett reportasjen selv, skjønner jeg reaksjonen hennes. Det mest slående med reportasjen er den lemfeldige omgangen med begrepet “rase”, eksemplifisert ved Nina Owings innledning: “Oslo er blitt en rasedelt by. I noen bydeler starter raseskillet allerede i barnehagen”.
Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.
Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.
Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.
Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?
Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.
Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.
Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.
Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.

http://snl.no/mennesket/forskjeller_mellom_menneskegrupper