Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Her i huset har vi dette året falt for Bob Dylans gjengivelse av den for meg ukjente schlägeren “Must Be Santa”. Det handler ikke bare om den godeste Zimmermans uforlignelige stemme, men også den artige følelsen av jødisk/jiddisch julefeiring som arrangementet og videoen skaper. Så langt har den snurret mer enn den andre moderne klassikeren nedenfor.

Nummer tre på lista over moderne julefavoritter er utvilsomt Sarah McLachlan og Barenaked Ladies’ stemningsfulle kombinasjon av juleklassikerne “God Rest Ye Merry Gentlemen” og “We Three Kings”. YouTube, Spotify, iTunes m.fl. har utvidet julerepertoaret enormt de siste årene. Har du funnet noen nye?

Vi er kommet til den tiden av året da man oppsummerer og lager lister. Så også i den norske bloggosfæren. Tordenbloggen har gått mange runder de siste ukene, og har nå kommet fram til årets liste basert på rangeringer fra inviterte bloggere:

1. Virrvarr
2. Arachne
3. Fr.Martinsen
4. Regine Stokke
5. Vox Populi
6. Astrid Meland
7. Indregard
8. Det skulle tatt seg ut
9. * host * Denne bloggen
10. Iskwews hjørne på www

Jeg var en av dem som ble bedt om å nominere og begrunne (nei, jeg kunne ikke stemme på meg selv), her var mine toppkandidater:

1. Face your fears. Regine Stokkes blogg er hjerteskjærende personlig og velskrevet. Få har gjort mer i 2009 for å vise bloggens styrke som personlig publikasjonsmedium, og ingen har betalt en høyere pris.
2. Paul Chaffeys blogg. Abelia-sjefens blogg finner den perfekte balansen mellom faglig dybde og eklektisk bredde. Her finner man alt fra analyser av verdensøkonomien til utlegninger om tippekampen.
3. Gigapix. Eirik Urkes fotoblogg er enestående i Norge, om ikke på verdensbasis. Må følges for å forstås, fortrinnsvis på en maskin med litt grafikk-oomph.
4. Undercurrent. Olav Anders Øvrebø er en av landets driftigste nettjournalister, som bruker sin personlige blogg til å belyse sider ved nettmediene som sjelden dekkes i bloggosfæren og massemediene forøvrig.
5. fr. martinsen. Martinsens blogg befinner seg i et fascinerende grenseland mellom journalistisk kommentar og skjønnlitterær tankestrøm. Man vet aldri helt hva man vil finne hos fr. martinsen, det være seg i innhold eller form.
6. Sosialdemokratiet.no. Politikkblogger har aldri vært min greie, men Fredrik Mellem klarer med sine egne innlegg og bidrag fra gjesteskribenter som Hadia Tajik å løfte genren opp til et nivå som gjør at den også fenger meg.
7. Lektor Aksnes’ skoleblogg. Marita Aksnes er en glimrende eksponent for den stadig voksende kategorien av lærerblogger. Velskrevet, poengtert og nyttig for langt flere enn lærere.
8. Norwegian Affairs. Som redaktør for fagbladet Journalisten har Helge Øgrim nok av muligheter til å ytre seg, men hans private blogg gir ham anledning til å kommentere aktuelle saker på interessante måter.
9. Martin Bekkelund. En velskrevet blogg som kretser mye rundt åpne IT-løsninger (et av mine hjertebarn), og som særpreges av et virkelig leservennlig design.
10. Alt godt. Gunda Djupviks blogg lever opp til sin tittel: her handler det mest om det som gjør livet godt, ikke minst det som puttes i munnen. En strålende representant for en stor og undervurdert bloggkategori.

Men dette er bare én av mange måter å måle på. Bloggurat har sin Bloggurank, blogg.nos toppliste fanger opp mange av dem som har aller størst trafikk i Norge mens Twingly har sin toppliste over populære blogger basert på pekere til og fra bl.a. nettaviser. Det mest slående ved disse listene er hvor ulike de stort sett er, hvilket igjen forteller oss hvor viktige målemetodene er.

Eller kanskje uviktige. Ja, for til sjuende og sist betyr disse listene minimalt for de aller fleste av oss i det lange løpet. Det er hyggelig med et klapp på skulderen som takk for god innsats, men som mottaker av mang en litteraturpris opp gjennom årene vet jeg at priser og rangeringer faktisk ikke er noen større motiverende faktor for den fortsatte skrivingen.

Det er forholdet til leserne som er hovedsaken, sammen med følelsen av at man oppnår det man ønsker med tekstene sine. Det siste kommer jeg tilbake til. I mellomtiden: kos deg med de mange strålende skribentene du finner på lista over.

Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.

Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.

Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.

Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.

Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.

Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.

Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.

Du vil hovedsaklig kjøpe kommersielle engelskspråklige ebøker
I skrivende stund er Amazon Kindle det beste alternativet. På Amazon.com kan du bestille Kindle 2, og kjøpe de aller fleste av de mer enn 360 000 ebøkene i Kindle Store fra alle steder der det er 3G-mobildekning i Norge. Det er intet å si på brukervennligheten eller prisen på ebøkene, men det er verdt å merke seg at Forbrukerrådet er sterkt kritisk til løsningen. Som Kindle-kunde vil det være umulig for deg å kjøpe kopibeskyttede ebøker fra andre enn Amazon, en binding mellom bokhandel og teknisk løsning som sannsynligvis bryter med norsk lov.

Det er heller ikke slik at du ikke kan kjøpe ebøker til andre leseplater fra Norge. Leseplater fra Cybook, Sony og BeBook støtter alle filformatet EPUB og DRM-standarden Adobe Digital Editions, som gjør det mulig å kjøpe bøker fra dusinvis av ebokhandlere rundt om på kloden. Kjøpeprosessen er mer omstendelig (du må bl.a. koble leseplaten til PC eller Mac for å overføre filer), og det hender man støter på regionssperrer som hindrer kunder utenfor i USA i å kjøpe ebøker (selv om disse som regel kan omgås).

Førstevalg: Amazon Kindle 2
Andrevalg: Sony Reader, CyBook, BeBook

Du vil kjøpe og låne kommersielle norske ebøker
Hvis du er som norske lesere flest, foretrekker du å lese bøkene dine på norsk. Foreløpig er det kommersielle norske tilbudet begrenset til digitalbok.no, og følgelig temmelig skrint. Men i første kvartal neste år er det meningen at det skal lanseres en større ebokhandel med utgangspunkt i Bokdatabasen. Da vil tusener av norske ebøker bli tilgjengelige for kjøp – på omtrent alle leseplater unntatt Kindle.

Dette skyldes ulike tekniske standarder og avtalemessige forhold (det sier mye om Amazons strategi overfor norske forleggere at den lokale Kindle-lanseringen i høst kom fullstendig overraskende). Av samme årsaker er det svært lite sannsynlig at du i overskuelig fremtid vil kunne låne ebøker fra ditt lokale bibliotek til din Kindle – den ledende aktøren på dette området er per idag Sony.

Førstevalg: Sony Reader, CyBook, BeBook
Andrevalg: Se situasjonen an noen måneder, til man vet hvor omfattende den norske eboksatsingen blir.

Du vil hovedsaklig lese PDF-filer og fagtekster, og gjøre notater på skjerm
Her er det to faktorer som vil spille inn: størrelsen på skjermen og berøringsfølsomhet. De fleste PDF-filer er dessverre designet for å skrives ut på A4-ark. Selv om leseplateprodusentene gjør sitt beste for å omformatere filene er det ikke til å komme fra at mange PDFer tar seg dårlig ut på leseplateskjermer med et standardmål på 91 × 122 mm, og en oppløsning på 600 × 800 billedpunkter.

Et åpenbart svar på dette er leseplater med større skjermer, som Amazons Kindle DX. Den selges ikke direkte til Norge og har heller ikke berøringsfølsom skjerm, imidlertid. Et tilgjengelig alternativ er iRex, som har spesialisert seg på store skjermer. Jeg har ikke fått sjansen å teste modellene iLiad 2nd Edition eller 1000S, men konstaterer at begge får kritikk for høy pris og kort batterilevetid. iLiad-serien støtter heller ikke EPUB/Adobe Digital Editions, og har derfor begrenset nytteverdi for den som vil kjøpe eller låne ebøker.

Det beste alternativet i Norge blir dermed Sonys siste modell, PRS-600, som jeg testet nylig. Den berøringsfølsomme skjermen reduserer kontrasten noe, men gjør det lett å understreke og kommentere tekst direkte på skjerm ved hjelp av den inkluderte pekepennen (merk: kommentarene blir håndskrevne, da PRS-600 ikke har et fysisk eller virtuelt tastatur). Notatene du har gjort på leseplaten kan overføres til PC eller Mac via den medfølgende programvaren. PRS-600 koster dessuten under det halve av iRex, og har god batterilevetid.

Førstevalg: Sony Reader PRS-600
Andrevalg: iRex iLiad 2nd edition

Du vil ha en leseplate du kan putte i lommen og ha med deg overalt
Det siste året har flere produsenter lansert leseplater hvis fremste fortrinn er størrelsen. Man skulle tro at leseplater med ytre mål på 16 × 10 cm ikke kan gi en behagelig leseopplevelse, men min erfaring er det motsatte. Selv om e-blekkskjermen er mindre, er punktoppløsningen den samme som på større leseplater, og dermed blir skriften svært skarp og god.

Såsant man ikke trenger å lese PDF-filer eller bøker med mye bilder, kan PRS-300 fra Sony eller Cybook Opus være et utmerket valg. Jeg har testet begge modeller, og syns PRS-300 er penere og mer brukervennlig. Når Opus i tillegg har en uforklarlig lang oppstartstid og koster en god del mer, er valget opplagt.

Førstevalg: Sony Reader PRS-300
Andrevalg: CyBook Opus

Du er imot DRM og vil hovedsaklig lese fritekster
Takket være Gutenberg-prosjektet og Google Books finnes det nå hundretusenvis av helt lovlige fritekster tilgjengelige for nedlasting. Det finnes også et stort antall nye ebøker som distribueres lovlig uten kopibeskyttelse, særlig innen science fiction-genren. Alle leseplatene over lar deg lese ubeskyttede tekster i en lang rekke formater, og dermed er det din personlige smak og prinsippsyn som blir utslagsgivende.

Sett fra et DRM-perspektiv er Kindle det mest uspiselige alternativet, med sin binding mellom ebokhandel og teknisk løsning. Det er mange som argumenterer med at Amazon vil bli tvunget til å gjøre som Apple og åpne systemet sitt for konkurrerende løsninger, men i mine øyne er slike spekulasjoner et dårlig kjøpsgrunnlag. Misliker du markedets strengeste DRM-løsning idag, bør du la være å støtte den med lommeboken – idag.

Førstevalg: Et hvilket som helst av første- eller andrevalgene over, avhengig av din estetiske sans, lommebok og ideologi.

Butikker som selger leseplater i Norge

• akademika.no: Fører Sony, uklart om leseplatene også finnes i Akademia-utsalgene.
• Capi i innenriksterminalen på OSL Gardermoen: Fører Sony og Bebook, kan sees og prøves ut på stedet.
• digitalbok.no: Fører Cybook.
• it24.no: Fører Sony.
• pixmania.com: Fører Sony, iRex, Cybook, Bebook

Vanligvis vil kelkoo.no være et godt hjelpemiddel når priser skal sammenlignes, men leseplater dekkes svært dårlig. Så her lønner det seg å klikke seg innom hver butikk og sammenligne priser.

Science Fiction-forfatter Charlie Stross (som jeg forøvrig nylig traff i Oslo – en råsmart og virkelig hyggelig fyr) er selvsagt gadgetfreak, og har lenge eid en Sony PRS-505. Stross var ikke veldig fornøyd med ergonomien til denne modellen, spesielt irriterte han seg over plasseringen av de små blaknappene (nede til venstre og på midten til høyre). Men etter å ha gjort grundig research har han likevel gått for en ny Sony,  denne gang en Reader PRS-300. Han kaller leseplaten for en vinner, og begrunner det blant annet slik:

• PRS-300 er liten og lett – med sine 220 gram veier den mindre enn en typisk paperback, og tar opp langt mindre plass.
• Knappenes plassering er smartere. Ikke minst er blaknappen nå logisk plassert rett under skjermen, noe som gjør det like lett for venstre- som høyrehendte å bla med tommelen.
• PRS-300 har ingen trådløsforbindelse, kan ikke spille MP3er eller lese minnekort. For Stross er dette en fordel, fordi han ønsker en dings som lar ham lese uforstyrret. Den oppgaven løser PRS-300 svært godt.
• Leseplaten er den billigste på markedet (i Norge den eneste som selges for under 2000 kroner), noe som ikke er noen uviktig faktor med tanke på at dette er en dings som tas med overalt og derfor lett kan glemmes.

Jeg har nå testet PRS-300 en stund, og er stort sett hjertens enig med Stross. PRS-300 har ikke berøringsfølsom skjerm, i motsetning til storebror PRS-600. Resultatet er et mindre intutivt grensesnitt der man trykker mye på nummererte knapper. Til gjengjeld er kontrasten bedre, og skarpheten på bokstavene svært god da punktoppløsningen er den samme som på de større skjermene man finner på PRS-600 og Kindle 2. For den som seg en kompakt og elegant leseplate, skal det godt gjøres å finne et bedre tilbud i dagens marked.

Jeg blir ofte spurt om lesebrett og ebøker er mer miljøvennlige enn papirbøker. Det finnes en rekke logiske grunner til at det burde være slik. For det første er leseplater med elektronisk papir og blekk et uhyre effektivt gjenbruksprodukt: istedenfor å se på stadig nye trykte sider, ser du på den samme hele tiden.

Ebøker baserer seg heller ikke på hogst, transport og industriell prosessering av trær, eller unngår det meste av karbon- og energikostnadene som ellers hører den papirbaserte bokbransjen til. I det hele tatt er leseplaten og eboka frikoblet fra papirindustrien. Det er i det store og hele en god ting, jamfør denne statistikken:

1. Forests store 50% of the world’s terrestrial carbon.[...]
3. 42% of the industrial wood harvest is used to make paper.
4. The paper industry is the 4th largest contributor to greenhouse gas emissions among United States manufacturing industries, and contributes 9% of the manufacturing sector’s carbon emissions. [...]
6. If the United States cut office paper use by just 10% it would prevent the emission of 1.6 million tons of greenhouse gases — the equivalent of taking 280,000 cars off the road.

Dermed er det ikke sagt at leseplaten er et miljønøytralt produkt. En typisk leseplate er laget av oljebasert plast, definitivt ikke en fornybar ressurs. Produksjon og transport fram til sluttbruker fører også til utslipp, og det vil hefte en liten karbonkvote knyttet til drift av serverne som lagrer ebøker. Ifølge en rapport som ble laget på oppdrag for Cleantech Group tidligere i år, er de samlede utslippene knyttet til en typisk Kindle-leseplate ikke større enn at de vil oppveies ved å lese 22,5 bøker.

En typisk Kindle-kunde kjøper 24-25 ebøker per år, og det innebærer at miljøet begynner å tjene på leseplatebruken etter et år. Tallet som nevnes er 168 kilo CO2 i året for 22,5 bøker, det vil si utslipp på 7,5 kilo CO2 per bok (tilsvarer 1 kilo kjøtt, eller en kjøretur på 50 km). Cleantech-rapporten anslår at det vil være over 14 millioner leseplater i bruk i 2012 (mot én million idag), en prognose som hvis den holder stikk vil gi en utslippsreduksjon på rundt 10 millioner tonn CO2.

Det i sin tur svarer altså til utslippene fra én million amerikanske biler. OK, så redder det ikke verden, men det er heller ikke til å kimse av. Og dersom alle lesende amerikanere svitsjet til leseplater, ville det faktisk monne…

Er i gang med nok en opprydning i boksamlingen for tiden, og skal frakte kasser med bøker opp på loftet. Denne kassen med biografier inneholder 41 bøker som tilsammen veier 25,5 kilo. Oppå stabelen ligger Sony Reader PRS-505, som i skrivende stund inneholder omlag samme antall bøker, og som veier 340 gram. I rest my case – eller “jeg hviler kassen min” som vi sier på norsk.

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette.

OK, nok er nok. Etter å ha ventet i måneder på at Sony skulle gjøre det samme som Amazon, og få til en avtale med amerikanske forleggere, bestemte jeg meg for å ta en spansk en. Inspirasjonen kom fra min kommentator bønna (takk til deg, forresten), som for noen dager siden la inn en kommentar der han sier følgende:

Det er lett å få kjøpt bøker fra bokhandels-softwaren som følger med, bare last ned Hotspot Shield som gir deg amerikansk IP-adresse, og så må du bare registrere en amerikansk liksomaddresse og så kan du lett betale med norsk visa-kort. Latterlige regler, men lett å komme rundt heldigvis.

Jeg fant raskt ut at Hotspot Shield er et VPN-program som både gir god sikkerhet ved surfing fra offentlige wifinettverk, og som samtidig gir deg en virtuell amerikansk IP-adresse. Programmet er tydeligvis populært blant folk som bruker regionsbegrensede nettsteder som Hulu, og vil altså sørge for at Sony Ebook Store tror du befinner deg i USA. Men før jeg installerte dette programmet ville jeg finne ut hvor langt jeg kunne komme uten.

En av ebøkene jeg kjøpte var David Plouffes nypubliserte
innsideskildring av Obamas valgkamp i 2008. Pris: $9,99. Nais.

Derfor prøvde jeg først med en falsk postadresse. Jeg klikket på My Account oppe til venstre for midten på startsiden til Ebook Store, gikk til feltet Add/Update Credit Card Information under Billing Information, og la inn data for Mastercardet mitt. Deretter gjorde jeg følgende under Billing Address: via Google Maps valgte jeg en tilfeldig by i USA, zoomet meg inn til jeg fant en bedrift, klikket på denne og fikk opp en gyldig amerikansk adresse med Zip Code. Deretter gjorde jeg en liten endring i adressen (økte gatenummeret med én) og klikket “Submit”.

Og skulle du ha sett på maken: etter dette kunne jeg handle relativt fritt i bokhandelen. Tre bøker ble lastet ned, og inntrykket av Sony Ebook Store som en kluntete retro-versjon av iTunes bekreftet: om ikke det ser veldig pent ut, er det kjapt og grensesnittmessig uproblematisk å dra og slippe ebøker du har kjøpt fra PC-biblioteket over til Sony Reader. Jeg sier “relativt” fordi enkelte titler hadde påskriften “US Only” og var uten peker.

Det var på tide å installere Hotspot Shield, slik “bønna” foreslo. Etter noen minutter fyrte jeg opp Hotspot Shield og Ebook Reader-programvaren, og nå var “US Only” borte vekk. Så enkelt, og likevel så meningløst komplisert. Ja, for det er ingen tvil om at jeg kjøper bøker i strid med nettstedets betingelser. Det kan komme til å ramme meg ved en senere anledning, om jeg f.eks. skulle få tekniske problemer som hindrer meg i å få tilgang til de DRM-beskyttede ebøkene.

Men samtidig kjøper jeg dem altså. Dette er ikke en forbrytelse uten offer, men en forbrytelse alle parter tjener på – ikke minst de amerikanske forfatterne hvis bøker jeg nå har kjøpt/langtidsleid, og som jo til sjuende og sist er dem som taper mest på denne meningløse og markedsinnskrenkende praksisen.