Hvordan vil Homo Sapiens utvikle seg videre?

National Geographic har en interessant artikkel som forsøker å besvare et spørsmål jeg ofte får: hvordan vil det gå med menneskets utvikling i fremtiden? Arten Homo Sapiens er det foreløpige sluttproduktet av fire milliarder år med evolusjon på Jorda. At livet fortsetter å utvikle seg idag, er hinsides enhver tvil. Om vi får de dramatiske klimaendringene mange modeller tyder på, er det grunn til å tro at mange arter vil utvikle seg raskere enn tidligere for å tilpasse seg de nye forholdene. Men ikke alle arter. Og ikke nødvendigvis vår art.

Endel science-fiction-visjoner ser for seg at menneskene blir
hårløse i fremtiden, som denne katten (kilde: Flickr)

Menneskets naturlige utvikling har stanset opp. Dette er det første svaret på spørsmålet i tittelen. Hvis menneskets evolusjon for tiden omtrent står stille, har det to hovedforklaringer. Da Darwin utga Artenes opprinnelse i 1859, døde omlag halvparten av hans landsmenn før de rakk å få barn. Idag overlever mer enn 99% til 21 års alder. Når omtrent alle som vil ha barn i den rike verden kan få det, reduseres sjansene for at mutasjoner som øker sjansen for forplanting, skal bli vanlige.

Vår globaliserte verden, med en stadig friere flyt av mennesker, bidrar også til dempe utviklingstakten ved at “øyeffekten” motvirkes. Geografisk isolasjon kan være en viktig drivkraft i evolusjonen, noe Darwin selv oppdaget da han kom til Galapagos-øyene og studerte det unike biologiske mangfoldet der. Etnisk isolasjon kan gi liknende resultater, et eksempel på dette er Tay-Sachs’ sykdom som i stor grad rammer askenasiske_jøder med opphav i Øst-Europa. En mer multietnisk verden vil redusere sjansen for at positive og negative mutasjoner befester seg i en befolkning.

Menneskets naturlige utvikling fortsetter. National Geographic peker til en studie som tyder på at kvinner i fremtiden kan bli kortere og kraftigere, fordi kvinner med slike genetiske egenskaper idag føder flere barn enn gjennomsnittet. Det kan også pekes på at seksuell seleksjon fortsetter å være en svært viktig drivkraft i evolusjonen. Geoffrey Miller ved universitetet i New Mexico mener f.eks. at intelligens gir så store fordeler i et stadig mer komplisert samfunn at det burde gi utslag på fødelsstatistikkene med tiden.

Ut fra samme argumentasjon er det mulig å konkludere med at en spådom fra eldre science-fiction-skildringer – at fremtidens mennesker ville ha store, skallete hoder – ikke vil slå til. En rask titt på amerikanske presidenter siden 1976 (eller Norges statsministere siden 1989) tyder på at tildels mye hår gir høy status i vår tid, for å si det slik. Et annet spørsmål er hva globalisering og folkevanderinger gjør med dagens vide spekter av hudfarger på sikt. Om ikke alle medlemmer av Homo Sapiens til slutt får samme hudfarge, er det god grunn til å tro andelen lysebrune mennesker vil vokse sterkt i århundrene fremover.

Utviklingen skyter fart takket være genteknologi. Allerede idag “sorterer” foreldre barn på bakgrunn av genetiske egenskaper som kjønn og arvelige sykdommer. Genteknologien vil etterhvert gjøre det mulig å sortere på langt flere egenskaper, og kan også gjøre det mulig å endre på det begfruktede eggets egenskaper før det blir implantert. Genmodifisering av mennesker vil først handle om helse (å finne og endre gener som disponerer for f.eks. kreft), men etterhvert kan radikal bruk av genteknologi føre til at det oppstår så store forskjeller mellom ulike samfunnslag at de ikke lenger kan få barn med hverandre.

Menneskets utvikling skyter fart i rommet. Om vi klarer å utvikle romskip som gjør det mulig å kolonisere andre planeter, er det sannsynlig at vi vil se øyeffekten i stor skala. Avstandene mellom planetene i Solsystemet, for ikke å si stjernene i galaksen, vil alltid være så stor at interplanetarisk og interstellar transport vil være begrenset. Miljøet på de ulike planetene kan dessuten være forskjellig, og dermed ligger forholdene til rette for mange ulike varianter av Homo Sapiens. Men fort behøver det ikke å gå – selv om indianene og europeerne som møtte hverandre i 1492 hadde vært adskilt i minst 14 000 år, hørte de fremdeles til samme art.

Nevroteknologi og robotikk gir oss Robo Sapiens. Vi har allerede satt evolusjonen delvis ut av spill med teknologien vår, men den kan også bidra til å drive menneskets utvikling videre. Biologiske kroppsdeler kan erstattes med teknologiske, slik at mennesker etterhvert utvikler seg til kyborger. Nevroteknologi kan gi oss så gode grensesnitt mellom nervesystem og datamaskiner at vi kan “utvide” hjernene våre elektronisk, og kanskje på sikt laste innholdet i hjernen over i maskiner. Denne tankeretningen kalles ofte for transhumanisme, og har som endelig mål å avskaffe sykdom, lidelse og til og med døden.