Obamas rådgivende romfartskomité, Human Space Flight Plans Comittee (også kjent som Augustine-komiteen), har nå lagt fra sin rapport. Som tidligere blogget er komiteens konklusjoner ikke spesielt for det konvensjonelle, NASA-styrte romprogrammet. Komiteen formulerte fem spørsmål som den mente oppsummerte USAs fremtidige utfordringer i rommet:
1. Hva skal man gjøre med romfergen i fremtiden?
2. Hva skal man gjøre med den internasjonale romstasjonen i fremtiden?
3. Hva slags teknologi skal den neste kraftige bæreraketten baseres på?
4. Hvordan skal mannskaper transporteres opp i lav jordbane i fremtiden?
5. Hva er den mest praktiske strategien for å utforske verdensrommet over lav jordbane?
På spørsmål 1 svarer komiteen at romfergens levetid, som i praksis er forlenget fra dagens “pensjonsår” i 2010 til annet kvartal 2011, kan forlenges ytterligere etter at en uavhengig komité har sett på sikkerhets- og kostnadsaspektene. Hensikten med en slik forlenging vil være å bevare et minstemål av romkapasitet for USA, frem til man utvikler en erstatning rundt 2016.
Komiteen mener det er meningsløst å bruke 25 år på å bygge romstasjonen, for så å styrte den i havet i 2015 etter bare 5 års drift. Dette var en del av den opprinnelige Bush-planen for å vende tilbake til Månen før 2020, og den tar altså komiteen avstand fra: “Not to extend its operation would significantly impair U.S. ability to develop and lead future international spaceflight partnerships.”
De ulike ferds- og budsjettkonstellasjonene som foreslås av Agustine-komiteen.
NASAs nåværende planer for Constellation-programmet har basert seg på to bæreraketter: den lette Ares I som var ment å frakte astronauter opp i Orion-kapselen, og den tunge Ares V med en løftekapasitet som overgikk Apollo-raketten Saturn V. Augustine-komiteen fraråder NASA å satse på begge bærerakettene, og mener isteden at det bør utvikles en Ares V “Lite”, som har lavere nyttelast men som også kan brukes til å løfte astronauter opp i rommet om nødvendig. Å utvikle én ny rakett er rett og slett mye billigere enn å utvikle to.
Ved å gå inn for å forlenge romfergens og romstasjonens levetid og satse på Ares V Lite, har komiteen i praksis fjernet det meste av NASAs budsjett for å frakte mennesker opp i lav jordbane etter romfergen. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at man også går inn for å slippe kommersielle aktører til i lav jordbane: “The Committee suggests establishing a new competition for this service, in which both large and small companies could participate.” Dermed kan vi få en todeling av USAs romprogram, der private eier lav jordbane mens NASA utforsker det fjerne rommet.
På det siste spørsmålet har Augustine-komiteen et klart svar: under dagens budsjettrammer er det ikke mulig å dra tilbake til Månen eller utforske andre deler av rommet utenfor lav jordbane. Om Obama ønsker at det skal utforskes videre, må man utvide budsjettrammene med tre milliarder dollar pr år (alternativet “less constrained” i tabellen over) i årene framover. Komiteen fraråder den såkalte “Mars first”-strategien, og anbefaler enten en månesatsing eller en “flexible path” ut i rommet. Sistnevnte vil innebære at man i tillegg til rundturer rundt Månen flyr til Jordas Lagrange-punkter og besøker jordnære asteroider før man eventuelt bygger baser på Månen og drar til Mars.
Så har Dagbladet rett i overskriften “USAs romfartseventyr kan være over“? Det hele koker ned til hva president Obama velger å gjøre med anbefalingene. Det blir hans jobb å “trykke på knappen” som setter prosessene igang. Det blir ingen lett oppgave for en president som både skal løse den økonomiske krisen, utkjempe to kriger og fikse USAs helsevesen. Et verste tenkelige tilfelle er at USA simpelthen trekker seg ut av bemannet romfart. Et beste tilfelle ville være at landet bruker de trange økonomiske rammene til å utvikle en romvirksomhet som er mer bærekraftig enn dagens. Det kan gå mot gode tider for den kommersielle romfarten.
09/09/2009 at 07:47
Jeg ville ikke mene at å trekke seg ut av bemannet romfart av NASA-type ville være så ille, tvert i mot på sikt vil det være en god ting. For andre enn politiske formål er dette en svært dårlig investering. Hvis det bemannede programmet forsvinner betyr ikke det at pengene går til ubemannet romfart, men budsjettoverskridelser vil ikke lenger komme på bekostning av dette. NASA har et budsjett som formodentlig blir mindre, men budsjettet vil det nå være mer sannsynlig vil være av vitenskapelig verdi, evt militært eller hvor ellers de ville få pengene fra.
Det private programmet, både for bemannet romfart og for utskytning av satellitter, vil angripe det største problemet: Hvordan få ting opp over atmosfæren uten at det er så sinnsykt dyrt? Det vil også ta utgangspunkt i den eneste rasjonelle grunnen for bemannet romfart: romturisme.
For meg er dette et mye mer spennende alternativ enn den kalde krigens Space 1999.
http://my.opera.com/community/forums/topic.dml?id=286802
09/09/2009 at 07:53
@Jonny: Jeg er i grunnen enig med deg hva angår lav jordbane. Nå mener jeg at vi også bør utforske fjernere mål, og da kommer vi ikke unna NASA-modellen (big government) på lenge ennå. Jeg har sans for flexible path-strategien – den innebærer at man har et blikk på det ytre rommet, men er åpen ift hvilke mål som skal nås. Pragmatisk, og mye billigere enn Constellation-programmets mål om å plasere astronauter i måneder av gangen.
09/09/2009 at 10:48
Nasa burde vært finansiert av alle i-land. Tenk hvor mye bra som har kommet ut av Nasa sin forskning. Støtter fullt ut at stoltenberg sender noen penger dit hvert år 🙂
10/09/2009 at 05:36
@Eirik: Jeg er enig i å utforske fjernere mål og vitenskapelig vil jeg nærmest mene jo fjernere jo bedre (med det sagt er noen mål likare enn andre), men jeg vil heller ha et kamera (eller et annet instrument eller robot) opp der enn en astronaut som kan fortelle oss “åhh, det var en fantastisk opplevelse”.
For å sitere meg selv sitere meg selv (I can do that all day) fra lenken over:
Jeg underslår her at det finnes ting maskiner ikke flinke til for tiden, men denne listen blir stadig mindre, og maskiner blir stadig mindre, billigere, og bedre, noe man ikke kan si om astronauter.
Jeg vil hevde at hvis vi sto i 2050 og så oss tilbake, selv om det hadde vært med det snevre målet å sende ut mennesketurister i verdensrommet i stedet for det bedre målet å utnytte og utbytte det maksimalt, så hadde vi ment at å fortsette Apollo-programmet var et forferdelig blindspor. Ja, vi trenger å sende opp folk, aper, og katter for å finne ut hvordan de trives der oppe, men den jobben er stort sett gjort allerede, det som gjenstår kan stort sett bli gjort her nede, eller av menneskesimulanter der oppe.
Når vi finner ut hvordan sende opp mennesker på en vettug måte vil det være mye bedre om vi alt har sent ut forløpere som har sørget for at veien er bygget og brøytet og at kaffen er brygget når det kommer folk til hus. Vi vinner lite og ingenting på fortsette å sende opp mennesker på en måte vi er enige i er meningsløs tungvinn.
10/09/2009 at 06:40
@Jonny: Som du sikkert vet, er synspunktet ditt en del av en gammel debatt om mennesker kontra maskiner i rommet, og det er mange i USA som støtter dette synet fullt ut. Rent pragmatisk er det ingen tvil om at robotene har de beste kortene på hånden, kostnads- og kapasitetsmessig. Roboter har utforsket alle planetene og er på vei til Pluto, mens mennesker ennå ikke har kommet lenger enn til Månen. Gapet mellom menneskers og roboters kapasitet krymper dessuten stadig.
Jeg er ikke i tvil om at vi i løpet av 10-15 år er istand til å sende avgårde en “Mars Sample Return”-sonde som kan gjøre omtrent alt det vi ønsker at menneskelige utforskere skal gjøre på Mars, inklusive å ta prøver og returnere dem til Jorda. For en brøkdel av kostnaden av en bemannet ferd, og uten noe av risikoen og de psykologiske problemene som vil være en naturlig del av en bemannet ferd.
Argumentene for å sende mennesker ut i rommet er derfor i stadig større grad emosjonelle og politiske. TIlhengerne av bemannet romfart – og jeg er en av dem – vil hevde at symbolverdien av mennesker i rommet er uunnværlig. Christer Fuglesang har alle svensker og de aller fleste nordmenn hørt om. Han er blitt selve symbolet på Skandinavia i rommet. Men hvor mange har hørt om alle de ubemannede romsondene, satellittene og romteleskopene som de skandinaviske landene er involvert i?
Jeg snakker mye om romfart i skoler, og jeg forsøker å gi robotene en fair sjanse når jeg snakker om utforskningen av rommet. Men mange års erfaring etterlater ingen tvil: hvis du ønsker å vekke interessen for å utforske rommet, må du bruke mye tid på astronauter. I et rekrutterings- og interesseperspektiv er ikke bemannet romfart meningløst i det hele tatt – det utnytter tvert imot menneskers medfødte fokus på menneskelig aktivitet.
Dermed er det ikke sagt at vi ikke trenger vettuge transportruter opp i rommet. Jeg ønsker meg romheisen så fort som mulig. Men for å selge dette überdyre prosjektet inn til verdens folk, holder det ikke å si at den vil kutte oppskytningskostnadene til en brøkdel. Begrunnelsen må være at vi vil ha enda flere mennesker opp i rommet. For å holde interessen oppe mens vi venter, trenger vi innovative romferder med kjemiske raketter. Som f.eks. en Orion-ferd til en asteroide. 🙂