En sjelden nytelse, bevares, men en nytelse like fullt er det å kunne si “Hva var det jeg sa?” når jeg leser dette i Dagsavisen om den en gang så utskjelte Bokavtalen:

Forskernes konklusjoner har gjort kritikerne mildere stemt, og for første gang er det bred enighet i bokbransjen om at avtalen bør videreføres uten store endringer.
– Det er en monumental enighet, ja. Og nå som evalueringen foreligger, mener vi det er naturlig å forhandle fram en ny avtale så snart som mulig, sier [Geir] Berdahl.

Utgangspunktet for at jeg gir fremtidstenker-Eirik et klapp på skulderen, er at jeg i 2004 sto temmelig alene som forfatter i min støtte til daværende minister Morten Meyers reform av den gamle Bokbransjeavtalen. Mens bransjefolk flest spådde død og undergang, mente jeg reformen var nødvendig av etiske og økonomiske årsaker, og at økt konkurranse ville fremme innovasjon.
Fem år etter at jeg tok til orde for å liberalisere bransjen i denne bloggen og i min kapasitet som hovedstyremedlem i Norsk bibliotekforening, konstaterer jeg at forlag og forfattere fortsatt lever og blomstrer (selv om vi alle er litt rufsete i kantene av den pågående krisen og konkurransen fra nettet), men ikke minst ser vi nå en rekke klare tegn tegn til innovasjon.
Store norske leksikon er sluppet løs under en wikipedia-liknende modell, og en bred satsing på ebøker er antagelig nær forestående. Moro å få rett, som sagt. Men selvsagt mest moro at man nå skimter konturene av en bokbransje som også kan være liv laga i 2019, for ikke å si 2029. Den kommer ikke til å se ut som bokbransjen gjorde på 1990- eller 80-tallet, men hvilke institusjoner fra den tiden vil nå gjøre det?