(Merk: Dette er en lang bloggposting, derfor finnes det også en PDF her.)

Et sikkert tegn på at vi begynner å nærme oss en bredere lansering av kommersielle ebøker i Norge, finner vi i den nylig publiserte Bibliotekmeldingens punkt 7.6, kalt E-boka og innkjøpsordningane:

I 2009 vil Norsk kulturråd starte ei prøveordning med innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningane for litteratur. Slike innkjøp vil vere avhengig av mange faktorar, og Kulturrådet må i samråd med avtalepartane finne ut kva det er ein skal betale for, korleis betalinga skal fordelast på dei ulike ledda, og korleis produkta skal kjøpast inn og distribuerast til biblioteka og lesarane. Spørsmål om utsalspris, royalty og parallelle utgåver på papir og digitalt er nokre av dei mange faktorane som kjem inn i drøftingane.

Norsk Kulturråd setter ikke igang slike prosesser uten at det er grunnlag for det. Men som sitatet over viser, er det mye som gjenstår før man får en praktisk ordning på plass. Nå finnes det etablerte systemer for utlån av ebøker i bibliotek, det mest kjente i Norden er svenske elib.se, som leverer utlånsløsninger til en lang rekke folkebibliotek. Utlån og “tilbakelevering” (etter 28 dager blir bøkene uleselige) håndteres av leseprogramvare som Adobe Digital Editions, Microsoft Reader og Mobipocket.

Elib støtter også leseplater, så brukerne kan laste ned og lese lånte bøker på en privat iRex eller Sony Reader (modell PRS-505 og oppover). Elibs løsning baserer seg på DRM, som i prinsippet er mindre problematisk for  bibliotek enn ebokhandlere. Lånere verken har eller forventer å ha eiendomsrett til bibliotekboka, så det faktum at bøkene ikke kan videreselges, lånes eller gis bort betyr lite i denne konteksten. I daglig bruk kan det by på problemer, dog.

DRM gjør bruken mer tungvint – i tilfellet Adobe Digital Editions handler det blant annet om varierende stabilitet (jamfør disse tipsene på Elibs hjemmeside), og mange fleste løsninger er ikke tilgjengelige for Linux-brukere eller for dem som vil lese på mobiltelefoner. Bibliotekene vil også få problemer om det dukker opp nye leseplater som ikke støtter de eksisterende formatene, men først og fremst er det en reell fare for at kopibeskyttelse vil gi brukerne gammeldagse og lite hensiktsmessige løsninger.

I ettertid skal biblioteksektoren prise seg lykkelig over at prosjektet Låtlån ble lagt ned – i en verden av svært brukervennlige Spotify-aktige løsninger ville det begrensede systemet ha satt biblioteket i et dårlig lys. Her er det verdt å merke seg at digitalbok.no har valgt å selge ebøker fra CappelenDamm som vannmerkede og ukrypterte PDF-filer, som kan leses på alle slags lesemaskiner. Uansett hva slags teknisk løsning man baserer seg på, er det noen spørsmål som bør besvares av pilotprosjektene som gjennomføres før en ordning rulles ut i stor skala.

Bør det i det hele tatt være en innkjøpsordning?
Dagens innkjøpsordninger fungerer ved at det offentlige kjøper inn 1000/1550 eksemplarer av de fleste nye norske skjønnlitterære bøker (og et utvalg av faglitterære) og fordeler dem til landets bibliotek. Antall innkjøpte titler svarer sånn noenlunde til antall bibliotekfilialer i Norge, hvilket betyr ordningene sikrer at alle bibliotek har sitt eget eksemplar å tilby. Samtidig utgjør det innkjøpte antallet en så stor andel av et typisk førsteopplag i Norge at ordningene fungerer som en effektiv utgiverstøtte.

Enn så lenge er samsvaret mellom opplagstall og bibliotekfilialer godt nok til at man ikke bare kan forsvare ordningene for papirbøker, men også kan vurdere utvidelser til andre fysiske medier som tegneserier, CD-plater og spill. Problemet er imidlertid at det papirbaserte eksemplarbegrepet ikke gir mening for ebøker. Kjøper man en bok til Amazons Kindle-system har man i virkeligheten inngått en langvarig leiekontrakt, der utleier kontrollerer tilgangen og bestemmer bruksretten til en eller flere fysiske leseenheter.

Per idag gir Amazons brukslisens rett til å lese samme bok på opptil flere leseplater og iPhone/iPod samtidig, i fremtiden vil dette antagelig utvides til lesing på skjerm og andre mobile enheter. Dette snur begrepet om tilgjengelighet i bibliotek på hodet. En ebok vil ikke være “hjemmehørende” i det lokale biblioteket, men vil kunne lånes døgnet rundt fra brukernes datamaskiner og (forhåpentligvis etterhvert) mobiltelefoner.

Når vi samtidig vet at etterspørselen etter nyere norsk litteratur i bibliotek gjennomgående er ganske lav, og at antall brukere av leseplater lenge vil være mye mindre enn lesere av papirbøker, virker det urimelig å kjøpe inn 1000 brukslisenser hvis 100 i en sentral base gir like god tilgang for brukerne. I et bibliotekperspektiv ville den optimale løsningen være dynamisk, det vil si at antall brukslisenser står i et rimelig samsvar med etterspørselen etter bøker.

Her ligger det en åpenbar interessekonflikt mellom forlag/forfattere og bibliotek, siden førstnevnte ønsker seg forutsigbarhet og følgelig et fast (og høyest mulig) antall innkjøpte lisenser. På den annen side er produksjonsprosessen bak ebøker annerledes. Idag er ebøker flest et biprodukt fra papirprosessen som gjerne selges via bokhandlere, men i takt med at markedet utvikler seg vil vi stadig oftere se utgivelser som hopper over alle papirledd, inklusive bokhandelen. Lavere produksjonskostnader bør rimeligvis gi lavere støtte fra Kulturrådet.

Hvordan håndterer man grenseoppgangen mellom bibliotek og bokhandel?
Ebøker gjør det unødvendig å bevege seg til det fysiske biblioteket for å låne papirbøker. Dette, sammen med muligheten for å fornye via nettet, fjerner dagens hovedforskjell på kjøp og lån: når du eier papirboka, kan du ha den umiddelbart tilgjengelig hele tiden. Det vil heller ikke være noen fysisk forskjell på kjøpebok og lånebok – teksten på en leseplate ser lik ut, enten det er bibliotekets iRex eller den private man leser den på.

Forlag som satser på DRM-baserte ebokløsninger vil ironisk nok bidra til å viske ut forskjellene mellom bibliotek og bokhandlere ytterligere ved å frata brukerne kontroll over verket. Om brukeren kan låne en ebok med noenlunde samme bruksvilkår som en kjøpebok (ingen mulighet til å gi bort, låne bort eller selge den kjøpte boka), og kjøpeboka koster 250-300 kroner (slik Kristenn Einarsson og andre aktører i bokbransjen ser ut til å gå inn for), skal norske ebokhandlere slite tungt med å selge noe annet enn bestselgere i digital form.

I utgangspunket har bokbransjen kun seg selv å takke for at man forretningsmessig er på samme stadium som plateselskapene for fire-fem år siden – det snakkes fremdeles langt mer om de negative konsekvensene av fildeling enn om hvordan man forvandler fildelere til betalende kunder. Men i den grad utlån av ebøker kan rive grunnlaget vekk for en kommersiell ebokbransje i emning, blir det også Kulturrådets problem.

Planene om en digital innkjøpsordning må dessuten ses i lys av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekter. I løpet av et tiår kan dagens bokhylla.no omfatte det aller meste av norsk litteratur før siste årtusenskifte. Materialet er ment å leses på skjerm, men det er en stadig mindre begrensning når prisen på bærbare maskiner er i fritt fall. Kombinasjonen av en godt utbygd ebok-innkjøpsordning og tekster eldre enn ti år gratis tilgjenglig på skjerm kan bli i meste laget for en bransje som selv i gode år driver temmelig marginalt.

Den enkleste veien ut av dette dilemmaet er også den teknisk sett mest primitive: låne ut leseplatene med ebøker lastet inn på forhånd, og kreve at den som vil bruke sin egen leseplate møter opp i biblioteket. Denne løsningen blir fort dyr (leseplater vil koste det samme som en minibærbar i overskuelig fremtid), den vil bli sett på som et forsøk på å hindre bibliotekets teknologiske utvikling (et svært viktig moment i moderne biblitoekarbeide) og den vil bli møtt med minimal forståelse av brukerne.

En annen mulighet er å begrense antall ganger man kan låne innenfor et gitt tidsrom: ønsker leseren lett tilgang til en ebok over tid, må vedkommende regne med å kjøpe den. En tredje er å forsinke innkjøpet av eboklisenser til bibliotekene (som jo i prinsippet kan gjøres tilgjengelig minutter etter at de er godkjent for innkjøp) lenge nok til at eboka rekker å bygge opp et visst salg i bokhandelen, alternativt sørge for at antall lisenser ikke er større enn at lånere flest tvinges til å stille seg på venteliste for mange av høstens bøker.

En fjerde løsning, og utvilsomt mitt førstevalg, er å ha færrest mulig begrensninger i utlånsvilkår men samtidig overvåke bruken nøye for å avdekke mulige positive og negative effekter. Digital distribusjon er intet om ikke fleksibel, og kan derfor tilpasses fortløpende om man f.eks. skulle se et katastrofalt fall i salg av smalere titler til leseplate.

Hvilke forleggere og utgivelser skal omfattes av ordningen?
På en ebokkonferanse nylig tok Bjarne Buset fra Gyldendal opp en av forlagenes bekymringer med ebøker i bibliotek: hvem skal levere bøkene som faller inn under innkjøpsordningen, og hvordan sikrer man kvaliteten om ordningen åpnes for alle? Med papirproduksjon finnes det en økonomisk terskel for publisering, med ebokproduksjon er alt det tekniske utstyret utenom datamaskinen gratis og fritt tilgjengelig for den som vil starte eget forlag.

Det er lett å se at Kulturrådet selv ikke vil ha kapasitet til å vurdere kvaliteten på alt som kommer inn, og dagens ordninger baserer seg på at språklig og faglig kontroll er gjort av forlegger på forhånd. Det vil med andre ord måtte trenges en terskel. Den kan være teknisk: man kan begrense innkjøp av ebøker til titler som utgis parallellt på papir. Den kan være økonomisk: man kan kreve at utgiver må være registrert i Brønnøysund, og/eller kreve en påmeldingsavgift lik den som nå avkreves forlag som ikke er medlemmer av Den norske forleggerforening.

Eller terskelen kan være kvalitetsmessig: en e-forlegger uten egen kapasitet “in-house” kan pålegges å dokumentere at nødvendige språkvask- og konsulenttjenester er innhentet. Under alle omstendigheter vil valgene som gjøres her, i stor grad avgjøre om en innkjøpsordning for ebøker vil sluse mer penger inn i allerede eksisterende forlagsstrukturer, eller stimulere til innovasjon.

Per idag finnes det titusenvis av nordmenn (enkelte anslag går i retning av 100 000) som jevnlig skriver på nettet. De aller fleste av disse leverer innhold av liten forlagsmessig interesse. Men om bare en promille eller to skriver på måter som faller innenfor rammene av en ordning, har Kulturrådet en mulighet til å stimulere til reell nyskapning i forlagsbransjen ved å slippe til stemmer som aldri har gått veien om et stort forlagshus i Oslo sentrum.

Hvordan sikrer man at ordningen fremstår som tidsmessig og rimelig?
Om en digital innkjøpsordning legger for store begrensninger på brukere og bibliotek, mister man en enestående mulighet til å ta litteraturformidling et langt skritt videre. Nettmedienes eksplosive vekst har blant mye annet ført til grunnleggende endringer i forholdet mellom formidler og publikum. Det merkes best i biblioteksektoren, som i stadig større grad orienterer seg mot ideen om arenaer for deltakelse og læring, snarere som et sted hvor leserne for gode råd om hva de bør lese.

Forlagene har ikke oppdaget det ennå, men nettsteder som Librarything og Goodreads har skapt genuint nye måter å formidle litteratur på, der formidlingen skjer fra leser til leser og informasjon sprer seg uhyre raskt. Det hele har skjedd uten noe større offentlig eller privat engasjement, og mye tyder på at slike sosiale nettsamfunn tiltrekker seg mange unge leserne – nettopp de som ofte er så vanskelige å nå med konvensjonell litteraturformidling.

Et svar på denne utfordringen kunne være å lage en sentral utlånsdatabase som gjør det lett for brukerne å peke til, kommentere og rangere bøkene som er tilgjengelige for utlån. Slik kan den voksende skaren av nettbibliotekarer gå aktivt ut på arenaene der nettleserne befinner seg, og vise potensielle lesere hvor få museklikk det er fra man registrerer sitt første nasjonale lånekort til man sitter med en ebok på mobiltelefonen eller mini-PCen.

Til sjuende og sist handler dette om den nye innkjøpsordningens legitimitet i det større nettmediesamfunnet den vil være en naturlig del av. En ordning som i all hovedsak betaler for DRM-beskyttede parallellutgaver av papirbøker utgitt av forleggerforeningsmedlemmer, vil fortone seg ganske annerledes og få en helt annen oppfølging fra nettbrukere enn enn en ordning som støtter åpne formater, en viss grad av brukermedvirkning og dessuten slipper til nye stemmer.

Foreløpig konklusjon

Det unike med en eventuell innkjøpsordning for ebøker er at den lenge vil forholde seg til et ungt marked for ebøker i Norge (tidligere innkjøpsordninger har tatt utgangspunkt i det godt etablerte papirbokmarkedet). Erfaringene med Amazons Kindle-system (som er langt mer profesjonelt og teknisk avansert enn noe vi kan vente å se på lenge i Norge) tyder på at det selv etter en bred og tung lansering vil gå mange år før omsetningen av ebøker utgjør mer enn noen promille av totalomsetningen.

Lønnsomheten er også lav i startfasen, som rimelig kan være. Dette tyder på at en innkjøpsordning kan bli avgjørende for om enkelte aktører i det hele tatt satser digitalt, og uansett kan komme til å påvirke alt fra pris og utgivelsesprofil på ebokmarkedet. I seg selv er det verken nytt eller negativt at Kulturrådet fungerer mer som Innovasjon Norge i en startfase. Men det fordrer en grundig gjennomdrøfting og konsekvensanalyse med utgangspunkt i ulike modeller, og ikke minst en oppfølging av prosjektet.

Teknisk sett er det lett å kartlegge bruken av ebøker, og derfor er det åpenbart at trafikkdata bør tilgjengelig for forskningsmiljøet, fortrinnsvis også sammen med tall som dokumenterer den økonomiske virkningen for utgiverne. Nettmediene er i sin natur langt flyktigere og mer dynamiske enn papirmediene, og man må være åpen for at formen og vinklingen på en innkjøpsordning for ebøker kan tilpasses underveis.

Via Boing Boing fant jeg denne beretningen om hvordan en menig Kindle-eier oppdaget at det finnes en hemmelig begrensning på hvor mange ganger man kan laste ned en ebok til en Kindle-leseplate eller iPhone/iPod Touch (som Amazon nå også støtter). Kindle-eieren tok kontakt med Amazon, som innrømmet like ut at det ikke finnes noen standard for hvor ofte du kan laste ned, og at dette heller ikke oppgis ved kjøp.

Her er det verdt å minne om at verken Kindle eller iPhone/iPod er designet for å vare evig. Tvert imot: det ligger i sakens natur at alle kunder kommer til å måtte erstatte sine lesemaskiner på litt sikt. Og det i sin tur innebærer at de aller, aller fleste etterhvert vil støte på disse begrensningene, og bli tvunget til å kjøpe sine ebøker en gang til om Amazons nåværende politikk vedvarer.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor et ledende nettselskap er fjollete nok til å behandle kundene sine slik (eller slik), enn si ignorere de høyst relevante spørsmålene til en innflytelsesrik fyr som Cory Doctorow. Det enkle svaret: fordi det kan. DRM gir Amazon og selskapets samarbeidspartnere full kontroll over produktet i hele dets levetid. Når du kjøper en DRM-beskyttet ebok inngår du i virkeligheten en leieavtale som gir produsenten bukta og begge endene.

I seg selv er det intet i veien med å leie ut bøker. Det er en fullstendig legal forretningsmodell som har vært prøvd i ulike varianter tidligere, om enn med varierende hell (jamfør forsøket på et norsk leiebibliotek i bokhandlene for noen år siden). Problemet oppstår i det øyeblikk selgeren gir inntrykk av at du inngår en normal kjøpskontrakt, slik Amazon gjør når de sidestiller Kindle-titlene med de papirbaserte variantene i nettbokhandelen.

Om norske forlag lanserer en ebokhandel med Amazon-liknende vilkår til høsten (hvilket ikke er usannsynlig, gitt Bokhandlerforeningens og diverse forlagsansattes begeistring for DRM), bør du altså vite at ebøkene du laster ned til din iPhone, Sony Reader eller hva plattformene måtte ende opp med å bli, ikke egentlig er dine. De virkelige eierne av det vi med rette bør kalle leiebøker sitter et annet sted.

Betaler du f.eks. for DRM-beskyttede Gyldendal-ebøker, burde det nesten stå “Ex Libris Erik Must” på førstesiden. Must har nemlig aksjemajoriteten i Gyldendal, og dermed full kontroll over den endelige skjebnen til leiebøkene (velger Must f.eks. å legge ned utleievirksomheten etter noen år, vil ebøkene langsomt forsvinne etterhvert som leseplatene går istykker).

Igjen: dette er verken ulovlig eller uetisk, så lenge kundene informeres ved kjøp. Erfaringene fra ebokbransjen så langt gir meg imidlertid ikke store forhåpninger om at slik informasjon vil fremkomme som annet enn et punkt i en veldig lang liste over bruksvilkår ingen likevel gidder lese før de godkjenner den ved å klikke “OK”.

Oppdatering: Amazon har sendt en epost til forfatteren av den opprinnelige postingen over, og hevder nå at begrensingen går på antall enheter og ikke antall nedlastinger. Det virker umiddelbart mer rimelig, men det gjør selvsagt ikke situasjonen lettere for kunden – og det er neppe det siste ordet som er sagt i sakens anledning. Som bloggforfatteren sier: “Confusion abounds” – full forvirring om et så viktig spørsmål er ikke noe som burde eksistere etter såpass lang tids drift.

Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?

Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.

På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.

Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon.

NRK skriver om forlagenes eboksatsing, som kan ta et langt skritt fremover i relativt nær framtid ifølge Bokklubbsjef Kristenn Einarsson:

Jeg håper at fra og med i høst skal alle nyutgitte norske bøker være tilgjengelige som e-bok. Dessuten at minst 1000 tidligere utgivelser ligger klar. Om ett års tid bør 10.000 e-bøker være tilgjengelige på norsk.

Ute av forlagsloopen som jeg er, vet jeg ikke hva slags formater og plattformer det snakkes om. Vi kan alltids håpe håpe at digitalbok.nos bruk av vannmerket PDF danner normen, men om ikke bransjen skal bryte tvert med konklusjonene i Bokhandlerforeningens rapport fra ifjor høst kan det gå mot en DRM-løsning basert på f.eks. Adobe Digital Editions.

Einarsson mener at en ebok bør koste 20% mindre enn papirutgaven, uten å spesifisere hva som menes med sistnevnte. Det gjør heller ikke Jørgen Klafstad fra NRK Aktivum, som mener at ebøker i starten bør koste 30 % eller mindre enn “vanlige bøker”. Bokhandlerforeningens rapport, som ikke lenger er tilgjengelig på nett, tok utgangspunkt i prisen på en ny, innbundet bok, så vi får anta at det er det som menes over.

I så fall bør ebokversjonen av Jo Nesbøs siste koste mellom 280 og 320 kroner ifølge Einarsson (80 % av hhvis bokklubbpris og fullpris). Kuttes prisen med 30 %, slik Klafstad og forfatter og forlagsredaktør Vidar Kvalshaug går inn for, havner prisen likevel over 250-kronersmerket for en rekke nye norske titler. Det er ikke rart at Klassekampen-journalist Martin Grüner Larsen reagerer:

Det er umoralsk å drive med bevisst overprising. En e-bok koster kanskje 30-50 prosent mindre å produsere enn en vanlig bok, og det må vises på prisen. Hvis forlagene samarbeider om å holde prisen kunstig høy, er det kartellvirksomhet. Men man kan også tenke seg at ett forlag setter prisen mye lavere, og dermed tjener på det.

Jeg har sans for at Grüner Larsen appellerer til moralen, men det gjør neppe inntrykk på en bransje som frem til 2005 kjempet for å beholde Bransjeavtalen og kartellet den sikret, og som i årevis har vært preget av vertikal integrasjon og krysseierskap (storforlagene eier bokhandlere, bokklubber og bokdistribusjonssentraler). Derimot er det grunn til å spørre seg hvordan markedet vil reagere på et slikt prisnivå, ikke minst når man må ut med mange tusen kroner til en leseplate i tillegg.

Sony Reader PRS-505, som egner seg ypperlig til lesing av skjønnlitteratur, er blant de billigere merkene med en pris på 2590 kroner hos IT24.no. Med en prisrabatt på 100 kroner per ebok, skal man selv med denne modellen kjøpe over to dusin nye norske bøker før det hele begynner å lønne seg. Eboklesere skal være oppriktig glad i bøker før prismodellen blir interessant, og dette ser digitalbok.no ut til å ha skjønt, når de selger et stort antall eldre titler til 80 % av billigbokpris – det vil si 79 kroner per ebok.

Amazon.com, som definerer den nye gullstandarden for ebokhandel med Kindle-systemet, har valgt samme linje når de har satt standardprisen for nye bøker og bestselgere til 10 dollar. Dette er sannsynligvis en kostbar beslutning for bokhandelen – det hevdes at kombinasjonen av billige bøker og nedlasting via mobilnettverk gir nettotap på mange Kindle-titler – men den er ikke hentet ut av tomme luften. Kundene ville simpelthen ikke ha godtatt å bruke hundrevis av dollar på en leseplate, og så betale kloss opptil fullpris for bøker alle vet er mye billigere å distribuere og lagre

Så hva bør eboka koste? I mine øyne: så nær et norsk motstykke til Amazon-basisprisen som mulig, det vil si rundt den psykologisk viktige hundrelappen for en ny bok. Slik vil man kunne lokke store grupper av papirboklesere til å satse på en for dem ny og ukjent teknologi, og raskt få litt volum på omsetningen. Er bøkene billige nok, kan det også tenkes at kundene ikke reagerer spesielt sterkt på begrensningene som følger med DRM-beskyttelsen (ikke mulighet for å gi bort, selge og låne bort bøker).

Veldig lønnsomt blir dette ikke i første omgang uansett, på den annen side er norske forlag og forfattere langt mindre utsatt enn sine amerikanske kolleger, takket være rause støtteordninger. For å si det slik: det er allerede på tale med en innkjøpsordning for ebøker, lenge før vi i det hele tatt vet om det finnes et levedyktig marked for slike i Norge. Staten kommer til å stille opp – og det gir faktisk noen frihetsgrader man ikke har i andre land.

Ringvirkningene av mine bloggpostinger om bokhylla.no-prosjektet fortsetter å bre seg utover. Forleden dag hadde jeg besøk av en meget hyggelig og kompetent journalist og ditto fotograf fra NTB, som intervjuet og fotograferte meg i sakens anledning. Saken er blant annet annet gjengitt i dagens Dagsavisen, Dagbladet og Aftenposten, og jeg føler vel strengt tatt ikke behov for å sitere meg selv. Gakk hen og les. Derimot stusset jeg litt av et par uttalelser fra Nasjonalbibliotekets talsmann i saken, IT-ansvarlig Svein Arne Solbakk:

Skanningen er bra nok, men vi har hatt problemer med komprimeringen til visning på nett. Det har ført til at sidene, spesielt bildene, er blitt for utydelige. [...] Dette [6000 besøkte bøker i løpet av de første driftsukene, min anm.] er ekstremt i biblioteksammenheng og veldig oppløftende for oss.

At dårlig komprimering kan forklare moiré, dårlig fargedypde og pixellering er velkjent for den som har lekt seg med bildebehandling, men jeg kan ikke skjønne hvordan det forklarer fargeforskjell mellom sider, skjemmende striper midt på oppslag og feil på justering og skala av dobbeltoppslag, slik jeg dokumenterer med min bok Sola – vår egen stjerne.

Jeg forstår at tid og økonomi kun tillater rekomprimering av alle bildefilene med andre parametre, men begriper likevel ikke at en publisist – som NB faktisk opptrer som her – ikke ser ut til å anerkjenne behovet for  kvalitetskontroll. Det burde ha ligget i det opprinnelige budsjettet, og hadde man ikke fått det burde prosjektet ha vært skjøvet ut i det blå til kvalitetskontrollen var på plass, slik jeg er inne på i intervjuet. Så nei, bokhylla.no skulle aldri vært åpnet i sin nåværende form.

Den andre setningen over er også interessant, fordi den sier noe om Nasjonalbibliotekets selvbilde. 6000 besøkte bøker de første fjorten dagene tilsvarer 430 besøkte bøker per dag. For å sette dette i perspektiv: i 2007 (som er det jeg fant tall for i farta) hadde Deichmanske bibliotek et bokutlån på 2,28 millioner bøker. Det tilsvarer over 6400 bøker hver dag, året rundt. Jeg vil tro en lang rekke biblioteker i Norge kommer godt over grensen for hva Nasjonalbiblioteket regner som “ekstremt”, både hva angår bokutlån og besøk på nettstedet.

I slutten av NTB-artikkelen varsler jeg at jeg vil vurdere å be om å få Sola fjernet om ikke feilene rettes opp. Den prosessen er nå satt igang, i og med at jeg sendte et brev til Kopinor på fredag. Det er Kopinor som har forhandlet på vegne av rettighetshaverne, også vi som ikke er medlem av forfatterforeninger, og forstår jeg Olav Torvund rett er denne organisasjonen dermed rette vedkommende. Nedenfor følger eposten jeg sendte – om du er frilanser og befinner deg i samme situasjon som meg, må du gjerne kopiere de delene du måtte trenge:

Til Kopinor v. ansvarlige for bokhylla.no-prosjektet

Jeg er rettighetshaver til to av bøkene som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og lagt ut på nettet i forbindelse med bokhylla.no, og henvender meg til Kopinor da jeg ikke er medlem av noen av organisasjonene som Kopinor forhandlet på vegne av da “Avtale om digital formidling” av bøker ble inngått.  Jeg har to spørsmål jeg håper at Kopinor kan hjelpe meg med.

1. Kvaliteten på digitaliseringen av en av mine to titler (“Sola – vår egen stjerne”, Bonnier Carlsen 1994) er dessverre av svært lav kvalitet. I skrivende stund er boka oppført med feil forfatter på hovedsiden (ref 1), og de innskannede sidene er skjemmet av en rekke grove tekniske feil (striper, feiljusterte sider, fargeforskjeller og moiŕe-mønster).

Resultatet er at bokas estetiske og faglige kvalitet er forringet i den grad at den ikke bør være tilgjengelig for publikum i sin nåværende form. Etter henvendelse til NB er jeg blitt informert om at man kjenner til problemet, men jeg har ikke fått noe tilsagn om når de ovennevnte feilene blir rettet opp.

I mine øyne er dette svaret ikke tilfredsstillende. Som kjent er det å publisere en bok under en annens navn et brudd på Åndsverklovens §3, første ledd. Kvaliteten på de innskannede sidene er også så lav at det kan være et brudd på annet ledd av samme paragraf. Ved stikkprøver har jeg konstatert at min bok ikke er alene om å ha slike problemer.

Jeg anmoder Kopinor, som min de facto representant i forhandlingene, om snarest å ta kontakt med Nasjonalbiblioteket, og sørge for at sistnevnte snarest skaffer seg en oversikt over hvor mange titler som er rammet av feil forfatterangivelse og lav kvalitet, samt fremlegger en tidsplan for når feilene skal være rettet.

Hvis Nasjonalbiblioteket ikke er istand til å gi et klart svar, ber jeg om at Kopinor trekker verket “Sola – vår egen stjerne” fra bokhylla.no, i tråd med §6 i “Avtale om digital formidling”. Se også Olav Torvunds kommentar til disse spørsmålene (ref 2).

2. Jeg kan ikke finne spesifikk informasjon om hvordan jeg får tilgang til min andel av midlene som genereres av bøkene jeg har liggende på bokhylla.no. Jeg er som sagt ikke medlem av noen forfatterforening, følgelig blir Kopinor rette mottaker for denne henvendelsen.

mvh

Eirik Newth

Referanser:
1: http://www.nb.no/utlevering/nb/27ac426de4f5fa658f906d419faeff6a
2: http://blogg.torvund.net/2009/06/04/kan-en-reproduksjon-bli-sa-darlig-at-den-er-krenkende/

Oppdatering 1: Ifølge Retriever er NTB-saken gått ut i 74 større og mindre aviser og nettaviser. Da burde det gode budskapet være vel og grundig spredt. Nå ser jeg også at Fremtiden fått riktig forfatternavn. Om denne saken havner på førstesiden av papir-VG blir kanskje også Sola rettet opp?

Oppdatering 2: Har fått et prompte og ryddig svar fra Kopinor, som bekreftet at bøker kan fjernes på oppfordring fra forfatteren via Kopinor. Siden Svein Solbakk ved NB mener at en rekomprimering vil gi mye bedre leselighet i løpet av et par måneder, har jeg kommet til at saken kan stå i bero til september.

Jeg fikk også opplyst at man ennå ikke har forhandlet om hvordan midlene fra bokhylla.no skal fordeles til rettighetshaverne, men at jeg når den tid kommer kan rette mitt krav direkte til Kopinor. Mer informasjon finnes på denne Kopinor-siden.

Ære være Venstres Abid Raja for hans mange og iherdige forsøk å få innvandrings- og integreringsdebatten over i et mer produktivt spor enn den har vært på det siste året. Et av hans siste utspill er forslaget om en troskapsed som må avlegges av alle som har fått innvilget statsborgerskap i Norge (dagens frivillige troskapsløfte er det få som avlegger), fortrinnsvis ved en seremoni. Eden lyder som følger:

“Fra dette øyeblikk og fremover, sverger jeg min lojalitet til Norge og dets folk, til dets demokratiske syn som jeg deler, til de rettigheter og friheter som jeg respekterer, og til dets enhver tid gjeldende lovverk som jeg erklærer å etterleve.”

Som faste lesere av denne bloggen vil vite, er jeg en av dem dette potensielt angår. Jeg er britisk statsborger (hovedsaklig av sentimentale årsaker), men holder muligheten åpen for å søke norsk statsborgerskap en gang i fremtiden. I motsetning til en del av innvandrerne Dagbladet har snakket med, ville jeg ikke ha nektet å avlegge eden, men hadde heller ikke vært istand til å ytre ordene uten å stusse over hvor fremmede de virker.

Først og fremst fordi selve ideen om en troskapsed for folk flest slår meg som unorsk. At nye amerikanere må avlegge verdens kanskje lengste troskapsed er ikke så rart, all den tid det det å sverge troskap til flagg, land og Gud er vanlig der borte. Jeg tenker på The Pledge of Allegiance, som siden den ble skrevet i 1892 har vært avlagt av høy og lav i USA, fra kongressrepresentanter til skoleelever (det siste har gjort eden til en gjenganger i rettsvesenet, for øvrig).

Vi har ikke ingen tilsvarende tradisjon i det moderne Norge. Utover det grunnloven pålegger embedsmenn og kongelige, er dette i det store og hele et ganske edfritt samfunn. Norske barn legger ikke hånden på brystet og sverger troskap til flagget på 17. mai, norske jurymedlemmer forsikrer bare å gjøre sitt beste, liksom vi alle lover å ikke lyve på selvangivelsen når vi sender den inn (om Forsvarets Troskapsformaning er for en troskapsed å regne, er jeg ikke hobbyjurist nok til å gjette meg til).

Hvorom alt er: det er vanskelig å se for seg at mange nordmenn vil se på situasjonen over som noe vi ønsker i norske klasserom. Og om vi ikke ser en generell økning i bruken av troskapseder i landet, vil vi jo faktisk havne i den underlige situasjonen at et lite mindretall av folket vil ha sverget troskap til landet, mens det store flertallet knapt vil ane hva en troskapsed innebærer. Det blir kongen, embedsverket og innvandrerne, liksom.

Ordvalget i Rajas edsforslag er også interessant. Eden er åpenbart inspirert av Australias “Pledge of Commitment”, som man finner på denne listen over troskapseder for innvandrere:

From this time forward, under God,

I pledge my loyalty to Australia and its people,

whose democratic beliefs I share,

whose rights and liberties I respect, and

whose laws I will uphold and obey.

Fornuftig nok har Raja fjernet henvisningen til Gud i den norske oversettelsen. Men for egen del syns jeg avsnittet om folket, “hvis demokratiske idealer jeg deler”, ikke er mindre problematisk. Dels fordi jeg har møtt på nok representanter for det norske folk som ikke deler det jeg vil kalle demokratiske idealer, dels fordi begrepet “folk” er konkret i en helt annen forstand enn symbolene flagg, Gud og land. Det er umulig å være lojal overfor 4,7 millioner individer, og i det øyeblikket vi begynner å gjøre ideen om “folk” til et symbol kan vi havne på ville veier…

De fleste land som gjør dette, ser ut til å følge i USAs fotspor, og avkrever lojalitet til grunnloven eller  statsoverhodet. Så kanskje ender Norge opp med å gjøre som i Storbritannia og Canada, hvor nye borgere må sverge troskap til den regjerende monarken og hennes arvtakere. Eller man kan velge å gå samme vei som India og Sør-Afrika, som vektlegger troskap til landenes grunnlover.

Ingen av delene er uproblematiske, dog. Det finnes vitterlig nok av nordmenn som ville nekte å sverge troskap til Harald V og alle hans arvinger, eller den evangelisk-lutherske religion som statsreligion, om ikke vi skal avkreve nye statsborgere det samme. I det hele tatt: jo mer jeg tenker gjennom dette, desto lettere blir det å forstå konklusjonen som den forrige regjeringens utvalg trakk da muligheten for et obligatorisk troskapsløfte ble drøftet i 2004:

Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre troskapsløftet [som var påkrevet til 1976, min anm.] og bemerker at det ikke synes å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven. Et troskapsløfte kan ikke formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Utvalget mener at løftet vil være uten betydning i andre sammenhenger også.

I det siste har jeg brukt litt for mye tid på å ergre meg over at Nasjonalbiblioteket bruker offentlige midler til å lage deprimerende dårlige bildegjengivelser på nettet (joda, saken ruller videre), og det er på tide med noe oppmuntrende. Nærmere bestemt årets Wikimedia Commons-konkurranse, der wikimedianere har stemt på de alle beste bildene blant de mer enn 4,5 millioner frie mediafilene som nå tilbys til alle som måtte ønske å bruke dem.

Vinnerbildet ses over, har tittelen “Horses on Bianditz mountain, in Navarre, Spain. Behind them Aiako mountains can be seen”,og er tatt av Mikel Ortega. Selv en hesteskeptiker må gi seg ende over av dette bildet, men det er på ingen måte den eneste estetiske nytelsen på siden med nominerte. Bildene av en blå isvegg under havet ved McMurdo Sound og  brannmannen i restene av World Trade Center er to slående eksempler på dét, mens Da Vincis berømte fosterstudie viser hvor pietetsfullt man kan digitalisere gammelt materiale.

Min favoritt på siden er imidlertid klassikeren over. Det er mest kjent under tittelen Migrant Mother, og ble tatt av Dorothea Lange i 1936. Kvinnen på bildet heter Florence Thompson, og var en av de mange som måtte forlate Oklahoma på 1930-tallet på brunn av depresjonen og The Dust Bowl. Ikke bare er det et av fotohistoriens bedre portretter, i USA er det blitt stående som selve symbolet på depresjonen og dens konsekvenser (selv om Wikipedia-artikkelen om Thompson påpeker at sannheten – som alltid – er noe mer kompleks enn man først tror.)

Etter å ha kjørt preinstallert XP på min lille Asus Eee 1000, hadde jeg fått nok av det åtte år gamle grensesnittet og følelsen av utrygghet i hverdagen som alltid henger som en skygge over et Microsoft-levert operativsystem. Det var på tide å installere Linux. Spørsmålet var bare hvilken versjon (eller distribusjon eller distro som det gjerne heter i pingvinland).

Det finnes – som alltid – et forvirrende antall å velge mellom. Men de som pekte seg ut som mest aktuelle var Easy Peasy, som driftes av norske Jon Ramvi, og Ubuntu Netbook Remix (UNR), som er Ubuntu-leverandør Canonicals første seriøse satsing på netbookmarkedet. Jeg valgte sistnevnte fordi jeg vet den er basert på Ubuntu 9.04, som jeg nå kjenner godti, og fordi min Asus-modell står oppført i denne wikien som svært kompatibel.

Installasjonen var enkel: jeg lastet ned siste versjon og installerte den fra en minnepinne, som jeg gjorde med 9.04. Som vanlig installerte jeg side om side med XP, en prosess som gikk enda lettere enn vanlig da Asus allerede hadde gjort klar en romslig partisjon på harddisken (en grundig installasjonsguide for Asus finnes her). 10 minutter etter at jeg hadde kjørt UNR “live” fra minnepinnen og klikket “install”, var systemet oppe og kjørte. Det som møtte meg var en skjerm som så ut som dette:

Remiks-konseptet innebærer at UNR leveres med netbook-drivere, at programvaren er tilpasset, og at grensesnittet er omkalfatret. Ideen er å gjøre det lettere å navigere på små skjermer ved å plassere programkategorier i venstre felt, mapper og nettverksforbindelser i høyre og enkeltprogrammer i midten. Siden jeg kjører programmer via Gnome-Do og foretrekker mine skrivebord minimalistiske, valgte jeg likevel standardgrensesnittet (byttes i menyvalget /System/Preferences/Switch Desktop Mode).

Som lovet av Canonical fungerte omtrent alt uten behov for tilpasning. Spesielt gledelig var det å se at dvalefunksjonen er blitt mye bedre. Selv om UNR ikke “våkner” like fort som XP, og nettverket bruker noen sekunder ekstra på å koble seg til igjen, er funksjonen nå god nok til å brukes i det daglige. UNR virker også mer stabil enn Ubuntu 9.04 på min Thinkpad, og definitivt raskere og mer logisk i bruk enn XP. I bunn og grunn var det bare to ting som kunne hindre meg i å svitsje helt: batterilevetiden og støtten for eksterne skjermer.

At batterilevetiden gjerne er bedre under XP enn under Linux er velkjent, og skyldes det tette forholdet mellom Microsoft og maskinvareleverandørene. Etter å ha kjørt standardutgaven av UNR en hel dag, skjønte jeg at strømforbruket var betydelig høyere – maskinen var konstant varm, vifta gikk for fullt og batteriindikatoren tydet på 2-3 timers batterilevetid mot normalt mer enn 4 med wifi på.

Etter litt googling fant jeg denne siden, som viser hvordan man både får mye bedre batterilevetid og konfigurert spesialtastene på Asusen slik at de svarer sånn noenlunde til funksjonene under XP (Fn-F2 skrur wifi av og på, f.eks.) Ikke for absolutte nybegynnere, men vel verdt innsatsen: etter å brukt et kvarters tid på å følge instruksjonene og restartet hadde jeg en ganske annerledes maskin. I skrivende stund ser det ut til at batterilevetiden er nær den man kan forvente under XP – opp imot 4 timer med wifi og nærmere 5 uten.

Støtten for eksternskjermer er det verre med. Jeg har aldri eid en maskin med bedre og enklere støtte for alle slags eksternskjermer enn Asus 1000 med XP. I skrivende stund fungerer den samme tastekombinasjonen, Fn-F8, godt under UNR i den forstand at man umiddelbart får skjermbildet opp på en eksternskjerm eller projektor. Men oppløsningen er så langt begrenset til maksimalt 1024 x 768.

Dette skal skyldes at UNR ikke registrerer informasjon om skjermoppløsning “på direkten” – er eksternskjermen koblet til under oppstart får den da også riktig oppløsning når man taster Fn-F8. Med et mulig unntak for denne barnesykdommen er Ubuntu Netbook Remix (med spesialkjerne) er i sin første inkarnasjon godt nok til å erstatte XP for alt annet enn visning på store skjermer. Det bekrefter inntrykket av at det nå satses tungt på å gjøre Linux til et enda viktigere operativsystem for netbook-markedet enn det allerede er.

En meget interessant og fyllestgjørende kommentar til mine spørsmål om rettighetshavernes status i bokhylla-prosjektet finnes nå i Olav Torvunds blogg. Anbefalt lesning for alle som har fått bøker skannet inn, eller som er interessert i digital publisering i sin alminnelighet. Kommer tilbake med en grundigere kommentar etterhvert.

En sjelden nytelse, bevares, men en nytelse like fullt er det å kunne si “Hva var det jeg sa?” når jeg leser dette i Dagsavisen om den en gang så utskjelte Bokavtalen:

Forskernes konklusjoner har gjort kritikerne mildere stemt, og for første gang er det bred enighet i bokbransjen om at avtalen bør videreføres uten store endringer.
– Det er en monumental enighet, ja. Og nå som evalueringen foreligger, mener vi det er naturlig å forhandle fram en ny avtale så snart som mulig, sier [Geir] Berdahl.

Utgangspunktet for at jeg gir fremtidstenker-Eirik et klapp på skulderen, er at jeg i 2004 sto temmelig alene som forfatter i min støtte til daværende minister Morten Meyers reform av den gamle Bokbransjeavtalen. Mens bransjefolk flest spådde død og undergang, mente jeg reformen var nødvendig av etiske og økonomiske årsaker, og at økt konkurranse ville fremme innovasjon.

Fem år etter at jeg tok til orde for å liberalisere bransjen i denne bloggen og i min kapasitet som hovedstyremedlem i Norsk bibliotekforening, konstaterer jeg at forlag og forfattere fortsatt lever og blomstrer (selv om vi alle er litt rufsete i kantene av den pågående krisen og konkurransen fra nettet), men ikke minst ser vi nå en rekke klare tegn tegn til innovasjon.

Store norske leksikon er sluppet løs under en wikipedia-liknende modell, og en bred satsing på ebøker er antagelig nær forestående. Moro å få rett, som sagt. Men selvsagt mest moro at man nå skimter konturene av en bokbransje som også kan være liv laga i 2019, for ikke å si 2029. Den kommer ikke til å se ut som bokbransjen gjorde på 1990- eller 80-tallet, men hvilke institusjoner fra den tiden vil nå gjøre det?