Men det man gjerne glemmer i denne saken er at det ikke er en spesielt attraktiv jobb for noen med denne type kompetanse å utføre rutinejobben det er å scanne hundrevis av boksider. Selv i finanskrisetider får man ikke ansatt folk med ypperste kompetanse for å gjøre samlebåndsarbeid. Uansett hvor mye man betaler vedkommende for det.

Nå vet jeg ikke hvilken person som har gjort den konkrete scanningen av denne boken, og heller ikke hvordan betingelsene eller omstendighetene var, men jeg kan tenke meg at med hundre, – kanskje tusenvis av sider på vent for scanning, muligens en tight deadline for å bli ferdig, og ellers behov for å ikke slite seg ut i prosessen, så er det ikke rart om det blir tatt lett på enkelte resultater.

Opp med hånden alle grafiske utdannete som ville gjort denne jobben? Ingen? Nei, tenkte meg det.

Hvorfor ikke forholde seg til den digitale virkeligheten, slik den lett lot seg beskrive for mer enn 20 år siden.

I dag tar det nanosekunder ved hjelp av høyoktan søkemotorer og databaser å sortere og holde styr på ALT. Særlig slike ting som personrelaterte økonomiske data. Det betyr at KOPINOR-modellen, LINO-modellen og alt det andre finurlige paragrafnedfelte tankespinn er helt OVERFLØDIG.

Noen har sett sine interesser her. Trenger vel ikke si mer om det for denne forsamling. Trenger vel heller ikke utpensle hvordan man som bidragsyter i åndslivet nå kan sette sine digitale fingeravtrykk på det man leverer. Slike fingeravtrykk kan inneholde enhver betingelse for bruk som opphavskvinne og/eller -mann måtte føle for og bestemme.

Så over til det egentlige tema i Eiriks illustrerende reportasje. Det er klinkende klart et brudd på åndsverkslovgivingens aller helligste område å sette igang eksemplarframstilling – OK – man dekker seg bak noen paragrafer for å slippe å spørre først – men så i en form og i en kvalitet som er hinsides dårlig sett i forhold til det originale verk.

Jeg har samarbeidet med bidragsytere for trykte medier så mye og lenge at jeg ikke vil nøle med å kalle det som har skjedd for en forbrytelse. Heretter kan det bare bli snakk om straff.

Jeg følger dere 100 % og du sier dette meget bra Eirik:

“Takk for avklaringen. Det er ikke vanskelig å se nødvendigheten av avtalelisenser, men samtidig er det åpenbart for meg at de bør omfattes av en større transparens enn det vi har sett i dette tilfellet. Selv om jeg som rettighetshaver ikke har krav på informasjon, er det vanskelig for meg å begripe hvorfor jeg ikke skal få det.”

En god start på en interessant prosess ville jo være at dere to sender en formell henvendelse til Kopinor og stiller endel spørsmål vedrørende egne rettigheter i samband med avtalelisens: Hva bør en godkjent organisasjon som Kopinor gjøre generelt overfor rettighetshavere som ikke er organisert men som selvsagt ikke er fratatt alle rettigheter?

Dessuten: Rettighetshavere som ikke er organisert, kan jo stille krav. Stortinget kan i lengden ikke se bort fra slike forhold.

Saken med “krenking” av verket/rettighetshaveren gjennom “bokhylle”-digitaliseringen er grov og bør kunne påtales på prinsipielt grunnlag gjennom for eksempel en henvendelse til Kulturdepartementet:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kkd/dep/kontakt/Skjema-kontakt-Kultur–og-kirkedepartementet.html?id=437521

Nå sitter heldigvis ikke Sønneland der lenger.

Det er grunn til å håpe at Hermansen har en mer saklig og distansert relasjon til Kopinor og de andre organisasjonene enn det en opplevde under Sønneland gjennom en årrekke.

Frode Bakken

Jeg snakker ikke om et personlig brev i posten, men om en enkel FAQ for rettighetshavere med peker fra bokhylla.no, der slike som meg blir gjort kjent med den juridiske bakgrunnen for prosjektet, får informasjon om hvordan man kommer med tilbakemeldinger på utførelsen om man er misfornøyd, eventuelt prosedyrer for hvordan man trekker verk fra basen om man mener det er grunnlag for det.

Ikke minst trengs det informasjon om de økonomiske sidene ved prosjektet. Jeg har intet behov for å mase om “min” andel av vederlaget (for “Sola” ville det årlige bruksvederlaget ikke engang være nok til å kjøpe en duggfrisk utepils ;-) ). Men prinsipielt mener jeg det er viktig – ikke minst når det snakkes så mye om økonomien rundt ulovlig fildeling – at de som lovlig distribuerer filer på nettet er åpne på det økonomiske.

Kopinor og NB har snakket mye om å trygge rettighetshaverne i denne saken, men det har utelukkende vært fokusert på tekniske løsninger som IP-sperrer. Som rettighetshaver blir jeg langt mer utrygg av manglende informasjon og dårlig håndverk, enn av muligheten for at en norsk student i Australia får tilgang til en av mine bøker via bokhylla.no.