Hvorfor telependling ikke snur urbaniseringen

Økonomiprofessor Edward Glaser tar opp et interessant paradoks i vår tid, da globalisering og eksplosiv IT-utvikling har gjort verden “flatere”. Når det er slik at avansert kommunikasjon stadig blir enklere, og kostnadene ved transport av fysiske produkter har falt drastisk, hvorfor ser vi ikke da at innflyttingen til byene stanser opp? Man skulle tro at ulempene ved bylivet – høye boligpriser, forurensing, kriminalitet, treg infrastruktur – mer enn oppveide fordelene, og at telependling nå var blitt en dominerende faktor i det globale arbeidsmarkedet.

2402764792_4b034c119f

Episk trafikkork i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Kilde: Flickr (cc)

Isteden ser vi at byene fortsetter å være menneskemagneter verden over (også i Norge), og at de mest tiltrekkende områdene er “megabyer” som ofte forbindes med forslumming og fattigdom. Et eksempel er Mumbai (tidligere Bombay), som vokste fra 10,8 millioner til 19 milioner innbyggere fra 1985 til 2007. Glaesers svar på hvorfor folk som har god nok økonomi og utdannelse til å kunne velge å bli boende utenfor storbyene, likevel søker til steder som Mumbai, er i bunn og grunn innlysende:

Globalization and technological change have increased the returns to being smart; human beings are a social species that get smart by hanging around smart people. […] Knowledge moves more quickly at close quarters, and as a result, cities are often the gateways between continents and civilizations.

Det er med andre ord den menneskelige faktoren som forklarer hvorfor megabyer og deres tilhørende regioner er og vil fortsette å være utgangspunktet for det aller meste av den teknologiske, kulturelle og økonomiske innovasjonen vi ser på kloden. I et norsk perspektiv burde det få våre styrende til å innse at Oslo-Akershusregionens dominerende posisjon ikke er en historisk tilfeldighet som eventuelt kan “fikses” med politiske tiltak, men en uunngåelig følge av psykologiske og sosiologiske mekanismer.

Edward Glaser peker på at en gammel ordveksling mellom det moderne Indias to fedre, Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru, i grove trekk oppsummerer debattens ytterpunkter den dag idag. Gandhi var en sterk forkjemper for å bevare det tradisjonelle livet på landsbygda, mens Nehru arbeidet for en rask industrialisering og modernisering av landet. Gandhi sa det slik:

If India is to attain true freedom and through India the world also, then sooner or later the fact must be recognized that people will have to live in villages, not in towns, in huts, not in palaces.

Nehrus svar var like klart:

[A] village, normally speaking, is backward intellectually and culturally and no progress can be made from a backward environment.

Share/Bookmark

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.