Kan planeter ved Alfa Centauri inspirere oss til stjernereiser?

Seed Magazine skriver om forsøkene på å finne planeter rundt vårt nærmeste stjernesystem, Alfa Centauri. Å lete etter eksoplaneter er siden midten av 1990-tallet blitt en viktig del av astronomien (i skrivende stund er det funnet tegn til 347 planeter ved andre stjerner), men det litt spesielle ved denne jakten er at sjansen for positive resultater er såpass liten. Alfa Centauri består av tre stjerner, hvorav to – Alfa Cen A og B – går i så tett bane rundt hverandre at det normalt burde utelukke planeter.

Når et stjernepar kretser for nær hverandre, vil tyngdekraften høyst sannsynlig rive istykker ur-skyen som   planeter dannes fra. Og hvis det mot formodning skulle være nok rester igjen av ur-skyen til at det dannes planeter likevel, vil gravitasjonspåvirkningen fra to stjerner gjøre banene så ustabile at flertallet av planeter vil slynges ut av systemet eller inn i en av stjernene. Unntaket er planeter som går tett inntil en av stjernene, og det er slike hypotetiske legemer to amerikanske forskergrupper nå leter etter.

Nå er universet proppfullt av stjerner – vårt Melkeveisystem rommer flere hundre milliarder av dem – så hvorfor kaste bort tiden på stjerner som i utgangspunktet ikke burde ha planeter? Det finnes en god astrofysisk årsak: hovedstjernen i Alfa Centauri-systemet, Alfa Cen A, er noe så sjeldent i Solas nabolag som en solliknende stjerne. Den hører til den astrofysiske stjernekategorien G2V, som er nøyaktig det samme som vår Sol. De fleste stjerner er “røde dverger”, som er mye kaldere og  lyssvakere enn Sola, og  ofte har så kraftige utbrudd på overflaten at de neppe er egnet som utgangspunkt for beboelige planeter.

776px-reddwarfnasa

De fleste stjerner i Melkeveien er røde dverger med få sjanser for liv. Kilde: Wikipedia

En liste over de nærmeste nabostjernene til Sola viser at 7 av de 10 nærmeste stjernene hører til stjerneklasse M, som omfatter de røde dvergene. Av de 50 nærmeste stjernene er det bare én annen stjerne som minner om Sola og Alfa Cen A. Det er Epsilon Eridani, som hører til den kaldere og lyssvakere stjerneklassen K2V . Det er oppdaget en støvskive og tegn til asteroidebelter og planeter ved Epsilon Eridani, men stjernen er såpass ung og støvskiven så tett at eventuelle planeter nok er utsatt for det samme bombardementet Jorda var rammet av i Solsystemets barndom.

Med andre ord: tilgangen på stjerner som kan ha beboelige planeter i vårt nabolag er elendig. Så elendig  at vi må 20 lysår ut før vi finner en annen som virkelig ser lovende ut, nemlig G-klassestjernen 82 Eridani. Dermed blir det meningsfylt å lete ved Alfa Centauri, som “bare” er 4,4 lysår unna. Den kortere avstanden gjør det lettere å lete etter planeter, og om man skulle finne noen er det også lettere å utforske dem med instrumenter fra Jorda. Og ikke minst: oppdagelsen av planeter ved vår nærmeste nabostjerne vil kunne skape interesse for å sende en romsonde til en annen stjerne. Som det sies i Seed-artikkelen:

Alpha Centauri is today what the Moon and Mars were to prior generations—something almost insurmountably far away, but still close enough to beckon the aspirational few who seek to dramatically extend the frontiers of human knowledge and achievement.

Det er kanskje å ta hardt i – folk flest har nok et langt mindre romantisk forhold til Alfa Centauri enn til Mars, for eksempel. Men faktum er at vårt nest nærmeste stjernesystem ikke er umulig å nå med teknikker som er basert på dagens vitenskap. Med våre kjemiske raketter vil det ta titusener av år å tilbakelegge 4,4 lysår (over 40 tusen milliarder kilometer), men allerede på 1970-tallet demonstrerte  Daedalus-prosjektet hvordan vi i løpet av det neste hundreåret kan bygge en romsonde som flyr til Alfa Centauri på rundt 40 år.

daedaluscap158Konsepttegning av Daedalus-romskipet. Kilde: Wikipedia.

Daedalus-prosjektet forutsetter et gjennombrudd innen fusjonskraft, det vil si energiproduksjon som baserer seg på prosesser lik dem vi finner i sentrum av stjernene. En annen mulighet er å bruke fotoner fra en gigantisk laser til å dytte et seil opp i en solid prosentandel av lyshastigheten (300 000 km/s, og universets øverste fartsgrense). Amerikaneren Robert Forward foreslo å bygge en soldreven laserkanon med en effekt på 10 GW, som ville være istand til å drive et kilometerstort seil av supertynt materiale opp i 10 % av lysets hastighet.

Dette siste prosjektet forutsetter ikke noe enestående teknologisk gjennombrudd, men snarere vilje til å satse på å reise til stjernene. Viljen og pengene er der selvsagt ikke idag (det er vanskelig nok å samle støtte til en ny satsing på ferder til Månen, enn si til Mars og fjernere objekter), men regnestykket kunne forandre seg om vi oppdaget forlokkende planeter innen rimelig avstand. I det perspektivet er det altså svært fornuftig å bruke litt tid og penger på å lete etter planeter ved Alfa Centauri, selv om en fysisk ferd dit neppe vil finne sted på denne siden av 2150…

Share/Bookmark

3 kommentarer

  1. Frant Tronsen says:

    (…) på denne siden av 2150…
    si ikke det. Det er forbausende hvor fort prioriteringen endrer seg, når man får vitenskapelige gjennombrudd. Oppdagelse av en jordlignende planet vil nok ryste prioriteringsinvollene til mangen vitenskapsmann og politiker.

    mvh
    f.t

  2. KEE says:

    Med en fremskriving av dagens utvikling av diverse stjernekikkere så skal man ikke se bort i fra at man fort kan se herfra om det er noe vits i å reise på pakketur lenge før selve pakketuren kan realiseres…

  3. Malin says:

    Det er mulig vi ikke drar på noen ‘gjennom rommet’ reise før vi blir nødt. Ser for meg at jorden er overpopulert, det er ikke nok ressurser, kanskje vi har gått så langt som å bygge en liten mini jord utenfor vår egen atmosfære før tanken om en romferd krysser tankene våre. Kanskje det ikke blir før dette vitenskapsmenn endelig får et gjennombrudd, men det er så vagt som det kan bli. Vår nærmeste stjerne (Proxima Centauri) viser seg å ha planeter, og vi har ikke tid til å bekrefte om det er levelig for oss der, vi bare bygger ett skip som går på uran som skal ta opp til 3000 mennesker dit på 300 år.. men så skjer det ene etter det andre.. skipet går saktere.. og etter 700 år er de ikke engang halvveis!

    Greit. jeg kan smålig ha blitt inspirert av idéen til boken “Across the universe” av Beth Revis.

    Men man skal aldri si aldri.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.