Ifjor falt boksalget i USA med 1,3 prosent til 3,08 milliarder eksemplarer, melder New York Times. Takket være prisøkning på bøker økte omsetningen en anelse, fra 39,9 til 40,3 millarder dollar. Det er voksenbøker for allmenmarkedet som har falt mest det siste året, med 2,3 prosent, men også ungdomsmarkedet viser nedgang tross markedslokomotiver som “Twilight”-serien til Stephenie Meyer.

Det store lyspunktet for bokbransjen er fortsatt sterke salgstall til utdanningssektoren, og ikke – slik man skulle tro basert på norske journalisters begeistring for Amazon Kindle – økningen i salg av ebøker:

The data examined sales of electronic books for reading devices like Amazon.com’s Kindle or Sony’s Reader Digital Book. In the adult trade segment, for example, net revenues for e-books totaled $113 million, up nearly 7 percent from $105 million in 2007. Publishers have cited increases much higher than that.

Det meste av mitt forfatterskap har jeg jobbet med illustratører og fotografer, og derfor er jeg opptatt av bildekvaliteten i de digitaliserte bøkene som nå legges ut på bokhylla.no. Jeg har brukt endel tid på å studere bokhyllas produkter de siste dagene, og er kommet til at det dessverre også er mye å utsette på bildedigitaliseringen. Det ble smertelig åpenbart da jeg klikket meg gjennom min egen Sola – vår egen stjerne, som er rikt illustrert med fotografier, malerier, strektegninger og figurer.

Det første alvorlige problemet dukker opp på side 4 og 5, i form av en svært tydelig fargeforskjell på de to sidene som utgjør oppslaget over. Oppslaget deles i to av en lysende stripe som normalt ville tyd på at boka ikke har vært trykket hardt nok ned mot skanneren (hva slags system NB bruker vet jeg ikke). Venstre side har et påfallende blåstikk sammenlignet med originalen. Høyre side gjengir fargene riktigere, men er til gjengjeld blitt altfor mørk.

Dette oppslaget (side 26 og 27) domineres fullstendig av nok en skjemmende midtstripe, samt forskjell i farge, skala og skarphet mellom de to sidene. I forbindelse med produksjonen av e-utgaven av min mors bok Den lille vikingen fikk jeg litt erfaring med å digitalisere billedbøker med dobbeltoppslag, og jeg skal ikke påstå at det er enkelt. Det kan finnes forskjeller mellom sidene på et oppslag i en trykt bok som først viser seg når man har skannet den inn. Men selv som en autodidakt amatør klarte jeg i det minste å unngå resultater som det ovenstående.

Illustrasjonen over (fra side 61) er ved illustratør og forfatter Ruben Eliassen, og er fullstendig ødelagt av et rutenett av mørke prikker som ikke finnes i den trykte utgaven. Prikkene man ser er moiré, et interferensmønster som kan oppstå når man bruker scanner på et bilde som er bygd opp av små punkter (slik bilder i bøker gjerne er). Å unngå moiré er digitalscanning 101, og det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at man finner det på så mange fotografier og tegninger i Sola.

Et enda mer påfallende eksempel på moiré finnes på side 69: de flekkete pappdelene man ser her var jevnt grå og hvite i virkeligheten (jeg tok bildet) og selvsagt også i den trykte utgaven.

Skjermdumpen over viser et utsnitt av side 53 i høy oppløsning, og er kanskje det mest nedslående eksempelet i hele boka. Her har en kombinasjon av moiré, dårlig fargegjengivelse og pixellering (som bl.a. kan oppstå når man komprimerer bilder for hardt) forvandlet det som var to fine bilder til en nesten ugjenkjennelig grøt.

For å være sikker på at denne kritikken ikke var fullstendig urimelig, skannet jeg inn de to nederste bildene med eget utstyr. Jeg brukte min eldgamle og delvis defekte Canon-skanner (i sin tid kjøpt for 700 kroner), Linux-skanneprogrammet XSane og gratisprogrammet Gimp til beskjæring og reskalering fra original på 300 DPI, og fikk resultatene nedenfor i løpet av noen minutter.

Mine bilder er åpenbart bedre. Visuelt ligger de langt tettere opp til papiroriginalen, de er skarpere, har større fargedybde og bedre kontrast. Resultatet er at du i bildet av regnbuen ser trekk som helt viskes ut i NB-versjonen, som den andre og svakere regnbuen i bildet og den distinkte mørke himmelen mellom buene.

Jeg kjenner ingen glede over å vise hvor lett det er å gjøre en bedre jobb enn Nasjonalbiblioteket. Tvert imot: jeg blir bare oppgitt og trist over å se dyktige illustratører og fotografers åndsverk bli behandlet med så liten respekt og omtanke. Og selvsagt forstemmes jeg ved tanken på at dette på lengre sikt skal bli versjonen skoleelever på jakt etter stoff som Sola skal forholde seg til. Det er nesten så jeg er glad for å ikke bli kreditert som forfatter.

Jeg føler nesten for å briste ut i sang her jeg sitter. Nærmere bestemt denne gamle slageren av Melanie Safka (kanskje mer kjent for rulleskøytesangen sin), fra hvis første linje jeg har hentet inspirasjon til tittelen på postingen. Nyt YouTube-klippet nedenfor – det er vakreste du vil oppleve i denne postingen.

Mellom alle nedeperiodene siden lanseringen igår, har jeg da rukket å gjøre det enhver forfatter med respekt for seg selv er forpliktet til å gjøre fra nå av: å se på sine egne bøker på bokhylla.no. Jeg får to treff på egne bøker, Sola – vår egen stjerne og Fremtiden – hva skjer etter år 2000? På trefflista ser alt OK ut (selv om metadataene som tidligere nevnt ikke er videre informative for vanlige lesere), men når man klikker seg inn på hver enkelt tittel ser man dette:

Både Birgitte og Anne har vært viktige for de to bøkene, som henholdsvis min utmerkede illustratør og forlagsredaktør, men skrev bøkene gjorde de altså ikke. Basert på metadataene i trefflista er det litt vanskelig å se hva som har skjedd – det er i alle fall ikke at navn nummer to er byttet ut med navn nummer én, i så fall ville illustratør Ruben Eliassen stått som forfatter av “Sola”.

Hvorom alt er: at begge mine bøker og en lang rekke andre illustrerte bøker vises på denne måten, innebærer at brukere nok bør være forsiktige med å bruke informasjonen som leveres av bokhylla.nos database for øyeblikket.

Så ble Nasjonalbibliotekets prosjekt for formidling av innskannede bøker på nett omsider lansert, med brask og bram og (vil jeg anta) høytidelige taler. Bokhylla.no er her, selv om den direkte URLen i skrivende stund er nede og de fleste av oss bare har hatt sporadisk tilgang til nettstedet via www.nb.no/bokhylla.

I og med at jeg ved en rekke anledninger har kritisert Nasjonalbibliotekets manglende evne til formidling, skal jeg ærlig innrømme at jeg gikk til verket med måtelige forventninger. Førsteinntrykket var da heller ikke videre oppmuntrende. Snarere enn å se ut som et nettsted for bøker, fremstår bokhylla.no pr. nå som en nettutstilling om norsk litteratur gjennom fire tiår.

Når jeg klikker på lenken under “1990″, kommer jeg ikke som forventet til en oversikt over innskannede bøker fra 1990-tallet, men får isteden servert en omstendelig hyllest til Karl Ove Knausgård og Kulturrådet (som har gitt oss så mange spennende leseopplevelser gjennom tiårene). Kall meg vrien, men jeg sliter med å forstå hvordan setninger som denne virker veiledende til boksamlingen, enn si inspirerende til videre lesing:

I pamfletten Gudsskrekk som kom på Oktober i 2000 diskuterte kritiker og forfatter Torunn Borge samtidslitteraturens rammer i en stadig mer aggressiv populærorientert mediekultur, og introduserte begrepet om managementforfatteren.

Etter denne blindveien innser jeg at innfallsporten til det egentlige innholdet ligger i det lett synlige søkefeltet (plusspoeng for dét) øverst på siden. Jeg taster inn “Knausgård”, og får etter en tids venting treff på én bok av forfatteren – romanen Ute av verden. På listen over treff på navnet er dette informasjonen som gis om verket:

- Ute av verden : roman
Karl Ove Knausgård På ryggen: 1
Ute av verden I Karl Ove Knausgård Ute av verden roman Tiden Norsk Forlag…Omslagsdesign og layout: Yngve Knausgård Omslagsfoto: Jock Sturges Sats…igjen, var det langsomt, som 2. Knausgård 33 om han med det forsøkte å oppheve…

For en ikke-bibliotekar er det vanskelig å vurdere verkets relevans på grunnlag av det som ser ut som ubearbeidete metadata, og jeg kan bare håpe at det brukes ressurser på genuine presentasjoner etterhvert. Boka er flagget med et ikon med “Bøker” på grønn bakgrunn, hvilket ser til å være klarsignalet for at jeg kan lese den på skjerm. Et klikk på lenken og enda mere venting tar meg tilslutt til grensesnittet for skjermlesing, som ser slik ut:

Umiddelbart ser jeg mange forbedringer sammenlignet med pilotprosjektet for Nordområdene, som dannet grunnlag for denne satsingen. Grensesnittet er ryddig og greit, med viktige funksjoner samlet til venstre og på toppen som seg hør og bør. Pluss for bokmerkeknapp og deleknapp oppe til høyre, et lite minus for at det ikke er  mouseover-hint på den kjekke funksjonen med gule merkelapper som er “stukket inn” på sider i boka der søkeordet gir treff. Som helt ny bruker, fremgår det ikke umiddelbart for meg hva alt det gule betyr.

Den største nyvinningen er i mine øyne at det nå er mulig å peke rett til en side eller et oppslag i en bok. Denne pekeren tar deg rett til side 14 i verket over, for eksempel. Selv om vi er langt unna Steven Johnsons visjon om pekere til setninger og avsnitt i teksten, gjør dette det mulig å søke opp et sitat av en forfatter og peke til siden i boka som sitatet kommer fra. Det er lett å se for seg betydningen av dette for alt fra wikipedianere til skoleelever som skriver særoppgave. Nok et lite minus må gis for de ulogiske URLene, dog. Her har Store Norske gått foran med å standardisere på URLer som snl.no/Karl_Ove_Knausgård.

Å bla seg gjennom er også lett og raskt når man først er igang (det kan se ut som en cache-løsning ligger bak og laster inn hele bøker), men så kommer man til den store nedturen. For kvaliteten på de innskannede filene vi er ment å lese er skuffende dårlig. Bildet under er en skjermdump av øverste avsnitt på side 69 i verket. Det er i standardoppløsning (kalt “Lav”), og er såvidt jeg kan se av andre titler ganske representativ for det man må regne med om man vil lese boksider på skjerm.

Det går åpenbart på leseligheten løs når bokstaver er uskarpe eller ufullstendig gjengitt (er det en “a” eller en “æ” i femte setning, ord fire, for eksempel?), og det er vanskelig å tenke seg at noen er istand til å lese tekst av denne kvaliteten i lengre tid uten å pådra seg hodepine. Nå er det mulig å velge oppløsningalternativet “Høy”, men da blir sidene så store at man må scrolle mye selv på store flatskjermer. På en netbook, som jo er i ferd med å bli en standard i det ikke uviktige elev- og studentsegmentet, vil dette grensesnittet være utelukket.

Etter en del tids kampanjevirksomhet ble det klart at Nasjonalbiblioteket hadde tenkt å gjøre fritekster (bøker skrevet av forfattere som døde for mer enn 70 år siden) tilgjengelige for nedlasting. Og det finnes nå bøker på bokhylla.no som kan lastes ned i PDF-format, som for eksempel barneboka Fridtjof Nansen av Jacob B. Bull fra 1897. I skrivende stund er nettstedet altfor tregt til at det lar seg gjøre å laste ned PDF-fila, men når jeg får det til skal den testes på skjerm og leseplate.

Foreløpig konklusjon: En rekke gode anslag til tross, svikter bokhylla.no sin hovedoppgave. Det er lite som lokker leserne til lesing, og når systemet endelig somler seg til å vise fram en bok er kvaliteten for lav. For en utenforstående er det smertelig åpenbart at de som står bak tilbudet, ikke kan ha noen direkte økonomisk interesse av å trekke til seg mange brukere. Og med tanke på de tunge tekniske problemene bokhylla.no slet med på lanseringsdagen, er det kanskje like greit…

Oppdatering: Ifølge Dagsavisen forklarer Stig Bang ved Nasjonalbiblioteket ustabiliteten som manifesterte seg allerede under lanseringen igår på denne måten:

Problemene skyldtes stor pågang fra publikum, med køer på opptil flere hundre søk. Det tyder på at dette er en tjeneste som har vært imøtesett.

Noe særlig nærmere en offisiell bekreftelse på at bokhylla.no rett og slett ikke er ment å ha mange brukere, kommer vi neppe. Og forfatterforeningsleder Anne Oterholm kan umulig ha prøvd ut systemet før hun sammenlignet det med Spotify, av alle ting.

Denne lille dingsen fra Toshiba er ikke en smarttelefon, men en dedikert leseplate med en 480×960 bildepunkters LCD-skjerm, 7GB internminne, wifi, et 5.1 megapixels kamera og innebygd ordbokmodul. Min umiddelbare reaksjon: hvorfor i alle dager ha dette som en separat enhet, når funksjonaliteten åpenbart kan integreres i en smarttelefon?

Dette bildet av en veldig ung Ada som betrakter vår Roomba-støvsuger på trygg avstand, ble nylig remikset på nettstedet Animal Quote Images. Creative Commons FTW.

Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

• Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
• Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
• Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

• Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
• Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
• Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
• Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Kanskje skyldes det at jeg for tiden er i innspurten av selvangivelsesarbeidet, der jeg for femte år på rad ser et fall i royaltyinntektene (prosentsalget) av papirbøkene mine, men altså: The Guardian har et svært interessant stykke om seriøse faglitteraturs tilstand og fremtid, der perspektivene som trekkes opp ikke akkurat er lyse. Dette sitatet oppsummerer artikkelens hovedpoeng:

“The fat years of the printed word are over,” says John Sutherland, the academic and author of several books on the history of publishing. “Even if books get dirt cheap, readers simply don’t have the time or motive to invest in them. The old cultivated readership is not as solid as it was. The safe library sale doesn’t exist any more. There’s been a loss of authority in the serious book.”

Genren, som blant annet omfatter historie, samfunnsfag, biografier og populærvitenskap for et opplyst publikum, har havnet i kryssilden for dårlige tider, kjedifisering av bokhandlere, fokus på kjendisbiografier i mediene og grunnleggende og nettdrevne endringer i lesevanene. For egen del ville jeg også legge til virkningen av de mange faktakanalene på TV som vi har fått tilgang til de senere årene -  som omreisende fagskribent i skoleverket er det umulig å ikke merke seg “Discovery-effekten”.

Nå understreker artikkelen også at bokbransjen alltid har hatt et overspent forhold til sin egen fremtid, og siterer tidligere dommedagsprofetier som åpenbart ikke stemmer. Men likevel er det klart at faglitteraturen befinner seg i en annen situasjon enn skjønnlitteraturen, som pleier å være utgangspunktet for debatter om bokas fremtid. For det første fordi leserne har et annet forhold til faglitteratur. De kjøpes sjelden for språkets og fortellerkunstens skyld, hvilket vil si at forfatteren som merkevare betyr mindre.

Som den litterære fetteren til leksikonet, hvis forretningsmodell allerede er knust av nettet, er faglitteraturen også langt mer utsatt for skjermlesing enn skjønnlitteratur. Som tidligere omtalt i denne bloggen, er det vi har av grunntall i Norge en klar antydning om at flere og flere brukere vender seg til nettet når de søker fakta. Og hvorfor skulle de ikke det, når et effektivt nettsøk gjerne gir raskere og bedre resultater enn man får ved å bla seg gjennom en bok.

Rettighetsmessig er faglitteraturen også i en annen og mer utsatt posisjon enn fiksjonen. Opphavsretten beskytter ikke det faglige innholdet i en fagbok, kun den spesifikke teksten. Det fikk forfatterne av fagboka Dan Brown brukte som utgangspunkt for “Da Vinci-koden” smertelig erfarge. Da de gikk til søksmål mot Brown for å ha “stjålet” ideen om at Jesus fikk barn, tapte de saken fordi det påståtte forskningsresultatet ikke var beskyttet av opphavsretten.

Tilsvarende er det for all annen faglitteratur: det står enhver fritt å ta hovedpoenget i en fagbok og omforme det i sitt bilde, og som dermed skape produkter som gjør at mange ikke føler behov for å kjøpe det opprinnelige. Det gjelder for eksempel oppsummeringen av Jared Diamonds Guns, Germs, and Steel i Wikipedia, der man i tillegg til et grunnriss av bokas hovedteser også får presentert innvendingene, forfatterens svar på innvendingene og pekere til utdypende stoff – en faglig merverdi sammenlighet med originalverket.

En annen viktig forskjell på fag og fiksjon ligger i skriveprosessen. Det rå skrivetalentet som trengs for å produsere interessant fiksjon er en langt sjeldnere vare enn kompetansen som trengs for å skrive habil sakprosa. Likeledes er det langt enklere å produsere fagstoff i fellesskap, og resultatet er at den nettbaserte prosumentkulturen har frembragt verdifullt og populært fagstoff i en helt annen grad enn fiksjon.

Faglitteraturens hovedproblem er at intet tyder på at de ovennevnte trendene kommer til å vende med det første – om noensinne. Vi kommer neppe til å se noen vesentlig vekst i de små og uavhengige bokhandlenes andel av markedet, på bekostning av kjedene. Kjendiskulturen er kommet for å bli, og erosjonen av de faglige priviligerte posisjonene i det offentlige rom er et langsiktig fenomen i utdanningsrevolusjonens tid. Og nettets rolle – vel, hva mer er det egentlig å si?

Hva må skje?

Man må få mer kunnskap om lesingen. Idag vet vi fremdeles lite om endringene i lesevanene de siste femten årene, sammenlignet med det som finnes av kunnskap om TV-titting. Vi vet at folk leser faktastoff på nettet (nettavisenes og Wikipedias popularitet er en klar indikator på det), men vi vet lite om hvordan lesingen kvalitativt relaterer seg til papirbasert faglesing. I Guardian-artikkelen henvises det til en forsker som konkluderer med at nettlesing fratar oss tålmodigheten til å trenge inn i dype tekster: om det er sant, er det ikke gitt at det er et negativt trekk.

Utgiverne vil måtte kutte i antall papirtitler. Ikke fordi markedet ikke har råd til bøkene – både nasjonalt og globalt vokser gruppene som tradisjonelt kjøper fagbøker – men fordi tid er blitt en viktigere mangelvare enn penger. Den seriøse, papirbaserte faglitteraturen konkurrerer med skjønnlitteraturen om bare 12 minutter av vår oppmerksomhet (ifølge Statistisk Sentralbyrås Mediebarometer), og i et marked med beinhard konkurranse fra nettet er det simpelthen ikke rom for dagens titteltall i denne smale nisjen.

Markedsføringen må bli smartere. Det vil finnes et marked for faglitteratur i fremtiden, men det vil være like mangfoldig og flyktig som mediemarkedet forøvrig. Kundene vil i stadig større grad preges av medie-, kultur- og kunnskapsagnostisisme: lojaliteten til papirbokas fysikalitet vil forsvinne, og et økende antall lesere vil være vant til å forholde seg til engelskspråklige tekster. Mulighetene for inntjening vil i stor grad handle om å identifisere nisjer idet de vokser fram, og trekke seg ut i tide når nisjene forsvinner igjen.

Teknologibruken må bli smartere. For tiden preges debatten i bokbransjen – som i avishusene – av en overdreven tro på leseplaten/lesebrettet som selve Redningen. Salg via leseplater kan bli viktig for visse faglitterære kategorier (fortrinnsvis uillustrerte bøker som idag utgis i billigutgaver), men tekster med kompleks design og bruk av illustrasjoner krever andre teknologier. Valget av teknologi må styres av to hovedhensyn: stoffet som skal formidles, og etterspørselen i markedet. Det peker i retning av en fremtid med et mangfold av teknologier, fra rene webløsninger til minitrykkerier i bokhandlere.

Man må finne nye allianser: se til pressen. Norske nettaviser har i en årrekke redefinert sin kjernevirksomhet ved å inkludere nye uttrykk og tjenester. Derfor er VG idag ikke bare en nettavis, men også en TV-kanal, en debattarena og plattform for en rekke nettsamfunn. At nettavisene står såpass sterkt i Norge, kan i stor grad tilskrives viljen til å gå utenfor de tradisjonelle rollene. Som leverandører av faktaopplysninger er det nødvendig for forlagene å tenke i samme baner, og i motsetning til avisene har de et offentlig støtteapparat å finansiere nysatsinger med – om de vil. For eksempel: noen av midlene som idag brukes til å kjøpe inn bøker til bibliotek, kunne investeres i kunnskapspakker for barn og unge innen rammen av f.eks. Store Norske Leksikon eller Wikipedia.

Mai måned har vært travlere enn noensinne (så mye for min bekymring for at jeg som frilanser ville være spesielt utsatt for kutt i krisetider), derfor har jeg først nå klart å somle meg til å skrive om et uunnværlig hjelpemiddel for eiere av leseplater, nemlig Calibre. Dette er et program som tar sikte på å dekke alle dine ikke-kommersielle leseplatebehov, og som fungerer like bra på alle plattformer:

calibre is a one stop solution to all your e-book needs. It is free, open source and cross-platform in design and works well on Linux, OS X and Windows. calibre is meant to be a complete e-library solution and thus includes library management, format conversion, news feeds to ebook conversion, as well as e-book reader sync features and an integrated e-book viewer.

Etter å ha brukt Calibre en måneds tid, kan jeg gå god for alt som står i egenreklamen. Dette er et strålende eksempel på at fri programvare definitivt ikke leverer det man betaler (det vil si ingenting), men svært mye mer. Når Calibre er installert og startet opp, legger det seg på oppgavelinjen og venter på at en leseplate skal kobles til. Når så skjer, ser skjermbildet slik ut:

Stort sett veldig enkelt og greit altså, selv om endel av knappene er store nok til å ses fra Månen. Og mens jeg venter på at en habil grensesnittdesigner melder seg frivillig til prosjektet, kjører jeg Calibre daglig under Linux og noe sjeldnere under Windows, og bruker programmet til bl.a. dette:

• Legge til og slette ebøker: En tryggere metode enn å klikke seg gjennom mappestrukturen og slette direkte i filviseren.
• Konvertere og overføre ebøker: Calibre har innebygd rutiner for å konvertere rene tekstfiler til f.eks. EPUB og LRF (Sony Reader-formatet), som kan gjøre tekstene langt mer leselige.
• Forandre titler på ebøker: Det blir mye lettere å holde rede på 50-60 bøker i Readerens enkle alfabetiske grensesnitt om de alle konformerer til samme standard (her syndes det mye av dem som lager fritekster, f.eks.)
• Laste ned artikler og nyheter: Calibre lar deg velge mellom mer enn hundre engelskspråklige nyhetskilder, som Economist, CNN, The Atlantic osv. Du kan legge til din egen RSS-feed, noe som er mer krøkkete enn man  skulle tro, da mange nyhetsnettsteder (som Aftenposten) ikke tilbyr komplette artikler i feeden sin.

Programmet er under kontinuerlig oppdatering, og det er bra. Jeg har nemlig oppdaget minst én alvorlig feil – ved nedlasting av artikler med Linux-versjonen av programmet lages det av og til filer som får Sony Reader til å kræsje og reboote. Men i det store og hele er det altså ingen grunn til ikke å kjøre Calibre, så sant det ikke skulle finnes enda bedre programvare der ute – det har jeg å så fall ikke funnet.

Ubuntu 9.04 virket så bra, men hvor lenge var Adam i paradis… Etter en oppgradering for noen dager siden ble wifi-tilkoblingen (via WPA Personal) stadig tregere, inntil den helt sluttet å fungere igår. Idag viser Network Manager (som håndterer wifi under Ubuntu) kun et ukryptert nabonettverk. Et kjapt søk på Twitter og Ubuntuforums bekrefter at en rekke brukere opplever det samme som meg – det er noe alvorlig galt med støtten til wifi-krypteringen i Ubuntu 9.04.

For øyeblikket kjører jeg via naboens nettverk, men det er ingen varig løsning. Å åpne vårt eget nettverk kommer ikke på tale (sist vi hadde nettverket åpent, ble store deler av båndbredden slukt av ukjente gjerningsmenn…), så om ikke en ny oppdatering de nærmeste dagene retter elendigheten blir det vel  å rekonfigurere routeren og håpe på at Ubuntu 9.04 fremdeles støtter WEP.

Men oppriktig talt: jeg begynner virkelig å miste tålmodigheten. Etter alt jeg måtte gjennom for å få Ubuntu 8.10 (foregående versjon) til å fungere noenlunde normalt, må jeg spørre meg selv om all denne operativsystemmekkingen er bryderiet verdt. Da jeg i sin tid gikk fra Windows til Linux, var det primært for å få et mer stabilt og sikkert system, og sekundært fordi jeg trodde og tror på viktigheten av å støtte åpen programvare.

Det faktum at jeg lever av hjemme-PCene mine, har hele tiden vært den viktigste faktoren i regnestykket. I det øyeblikk vedlikehold av operativsystemet kommer i veien for det daglige arbeidet, er det åpenbart hva som må vike. Når jeg ser tilbake på tiden som er gått med til Ubuntu-flikking det siste halvåret, er jeg farlig nær et punkt der jeg vurderer å svitsje tilbake igjen.

I og med at jeg eier to nyinnkjøpte PCer, kommer OS X ikke på tale (det hadde det ellers vært), og da er det ikke til å komme forbi at Windows 7 fremstår som et aktuelt alternativ. Jeg har lest de mange positive omtalene, vært innom betasiden, og merker for første gang siden årtusenskiftet at pekefingeren klør etter å trykke på venstre museknapp over en peker på en Microsoft-side.

Ja, jeg er mer enn villig til å betale det systemet måtte koste for en hverdag der jeg ikke trenger å lure på om siste oppdatering tar ned vesentlige deler av systemet mitt (det skjer oftere i Linux enn jeg liker å tenke på. Et operativsystems viktigste jobb er tross alt å være så lite synlig som mulig, og la brukerne få gjort det de ønsker. Så hvem vet: kanskje blir det Windows 7 istedenfor Ubuntu 9.10 til høsten. I så fall får jeg heller kjøre fri og åpen programvare på det proprietære systemet.

Oppdatering: Og der var wifien tilbake igjen, etter at jeg hadde fulgt et tips fra hitthebutton på Twitter (Twitter blir bare bedre og bedre, folkens!), åpnet et terminalvindu og tastet sudo apt-get install linux-backports-modules-jaunty . Etter en restart fungerte ting som de skulle igjen.

Hyggelig at det fantes en fiks som rettet opp feila fra igår, men jeg vet jo sant å si ikke helt hva jeg gjorde, og for alt jeg vet kan det dukke opp interessante bivirkninger av løsningen…