Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med 10 prosent

BBC rapporterer om en studie publisert i International Journal of Epidemiology (også fanget opp av VG), som tar for seg forholdet mellom CO2-utslipp og den stadig økende gjennomsnittsvekten til den britiske befolkningen. Antall sterkt overvektige i Storbritannia har økt kraftig de siste 40 årene – fra 3,5 % av befolkningen til anslagsvis 40 % i 2010. Ifølge forskergruppen bak studien fører det til et merutslipp av 60 millioner tonn CO2 per år, eller rundt regnet et tonn per brite.

3067501298_706b034539

Kilde: Combined Media på Flickr (cc)

Man har kommet til dette resultatet ved å ta hensyn til behovet for økt matforbruk (det er 19 % høyere enn for 40 år siden) med alle ringvirkningene det har i jordbruket, samt de økte utslippene fra transportsektoren. Hvis beregningene stemmer, er det ikke bare gode helseargumenter for å få folket i form: en reduksjon på 60 millioner tonn CO2 i året utgjør Storbritannias Kyoto-forpliktelse (et kutt på 12,5 % av det nasjonale utslippet på 560 millioner tonn i året)

Nå er “fedmeepidemien” kommet lengre i  Storbritannia enn de fleste andre europeiske land, men også i Norge ser vi tilsvarende tendenser. Det interessante med denne studien er at vi kan oppnå mye ved relativt beskjeden innsats. Som en av dem som er gammel nok til å huske hva vi spiste i Norge og Storbritannia (jeg har engelsk familie) på 1970-tallet, kan jeg bedyre at vi på ingen måte led noen nød.

De fleste av oss hadde råd til å spise kjøtt eller fisk hver dag, selv om porsjonene var mindre. Snop og brus fantes det nok av, men det ble først og fremst nytt i helgene. Populært folkespise som pizza, pasta og hamburgere fantes også, men i tiden før Grandis og McDonalds var det vanligere å lage slikt selv. Poeng: omlegging til en livsstil som sparer miljøet for betydelige utslipp behøver ikke innebære at vi alle må blir vegetarianere.

Share/Bookmark

8 kommentarer

  1. Paal Lykkja says:

    Hei Eirik! Eg har vore forvirra av aa finne feil informasjon i saakalte “kvalitetssikra” kjelder. Vil seie at naar det gjeld informasjon saa boer ein byte ut dette ordet med “kvalitetskontrollert” for aa vise til at informasjonen er ikkje “sikra” paa same maate som ein sikrar mot ras i ei vegskjering. Det er tross alt mindre sjanse for at ei vegskjering rasar ut naar den er sikra enn at ein “kvalitetssikra” informasjon er fri for feil. Denne lenka visar litt av dette problemet:
    http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Errors_in_the_Encyclop%C3%A6dia_Britannica_that_have_been_corrected_in_Wikipedia

    Apropos kvaliteten i Wikipedia, som ivrig brukar av denne saa har eg vorte imponert over kor bra denne er innanfor min eigen fagkrins som er samfunnsoekonomi. Og naar det gjeld feil saa meinar eg at dersom ein ikkje greier aa finne ut at ein har havna paa Attack sine sider ved aa gaa paa http://www.gatt.org og ikkje http://www.wto.org (sidene ser visuelt like ut), saa meinar eg at ein er eit potensielt phishing-offer, og boer for sin eigen del unne seg eit aldri saa lite kurs i kjeldekritikk som dette som brukast paa Berkeley: http://www.lib.berkeley.edu/TeachingLib/Guides/Internet/Evaluate.html

    Ogsaa tradisjonelle “fagfellevurderte” og “kvalitetssikra” informasjon har vore og vil koma til aa verte “lumske” kjelder. Den beste kontrollen er i mange tilfelle wikipedia-modellen.

    Mvh Paal

  2. LadyLiberty says:

    ..Ikke at å være vegetarianer er så gæli det heller. Har vært veggis i 4 år nå med samboeren og 2 åringen vår. Vi nyter alt som er av mat; svenske “kjøttboller”, lasagne med “kjøttdeig”, pølser, burgere, morgenskive med “salami” osv.. Det finnes nemlig kjempegode soyaerstatninger for nesten alt vi spiser, som inneholder alle de nødvendige proteiner og mineraler vi får i kjøtt, bare i sunnere sammensetning da de stammer fra soya bønnene. I tillegg bruker vi rapsolje til matlaging, som er den mest sunne oljen og har den optimale sammensetningen mellom omega-3, -6 og -9. Vi er slanke og i kjempegod form selv om vi spiser godt hver dag.

    Men utenom vegetarianisme, kan man f.eks. kutte ut kjøtt og heller spise mer sjømat. Fisk er desidert det beste og sunneste kjøttet som finnes, og smaker helt fantastisk (om jeg husker riktig). Det er også det kjøttet som er snillest mot magen og tarmsystemet, for å ikke nevne rikt på omega -3. Og sjømat finnes jo i utallige former, tom. lakseburgere og laksepølser er å få tak i i dag.

    Men om man er altfor glad i biffen sin til å gi slipp på den, kan man alltids gjøre slik som Helsediredirektoratets leder uttalte etter visningen av “Leve i 100 år” dokumentaren som ble vist på NRK i høst; “Vi bør begynne å bruke kjøtt mer som krydder og mindre som hovedrett.”

    Interessant lesning, skulle bare ønske flere begynte å bli mer bevisste hva og hvor mye de putter i seg. Opplysningens alder er enda ikke kommet, da mange sitter i mørket over hvor, hvordan, og hvem produktene deres kommer fra. Frukt med pecticider, kjøtt med veksthormoner og E-coli, og melkeprodukter med giftstoffer (Kina) er bare noen av eksemplene på hvordan industrialisering av jordens ressurser forpester vår helse. Grønn industri er forhåpentligvis ikke bare en drøm lenger :)

  3. Eirik2050 says:

    Ladyliberty: Intet galt med vegetarianisme – vi har en vegetarianer i familien selv, og jeg prøvde livsstilen et års tid før jeg måtte gi opp. Verden skal være overlykkelig for at så mange indere velger å avstå fra kjøtt – gudene skal vite hvordan matvareprisene ville ha vært om også de konkurrerte om kraftfor til kjøttkveg. Poenget mitt var at mye kan oppnås uten å gjøre endringer i kosthold og livsstil som de fleste av oss ville finne vanskelige. Eller om du vil: mens vegetarianisme er et ukjent land for mange, er 70-tallet et sted mange av oss har vært. :-)

    Ett poeng er jeg uenig i: fisk er ikke automatisk mer miljøvennlig enn kjøtt. Norsk lakseindustri er mer effektiv enn kjøttproduksjonen på land, men den er også helt avhengig av opptak av villfisk, noe som påvirker sjøfuglbestanden og den økologiske balansen i havet negativt. I et bærekraftsperspektiv er det derfor god grunn til å spørre om ikke f.eks. sauekjøtt er bedre enn oppdrettslaks.

    Her i huset dropper vi faktisk oppdrettlaks av denne og andre grunner (bransjeuvilje mot økologisk og etisk produksjon, forurensing fra avføring og matavfall og genetisk forurensing som følge av rømming av fisk osv). Store deler av den internasjonale villfiskindustrien er heller ikke bærekraftig, dessverre. Jamfør denne saken om tunfisken i Middelhavet, som kan være borte om tre år.

  4. Heidi says:

    Som ei som bruker mye tid på å formidle akkurat hvor enkelt veganisme faktisk er, så opplever jeg at det som er den største bremsen for en mer medfølende og bærekraftig endring i samfunnet, er at såpass mange portretterer veganisme som vanskelig – så vanskelig at man liksom ikke kan forvente noe annet enn at folk bare kutter litt ned i kjøtt, egg og melk.

  5. Eirik2050 says:

    Heidi: Jeg er uenig i at dette er enkelt for de aller, aller fleste av oss. Problemet er ikke å finne passende erstatninger for animalsk baserte proteiner og fettstoffer i det daglige, men å bryte tvert med noe som i mange tilfelle er basert på årtusenlange tradisjoner. Matvaner, kultur og identitet er tett sammenknyttet på måter vi er nødt til å anerkjenne om det i det hele tatt skal bli mulig å få til varige endringer.

    Å avvise alt annet enn en dramatisk omlegging av livsstilen blir for meg en velkjent variant av den gamle europeiske debatten om revolusjon kontra evolusjon. Erfaringen viser at de evolusjonære som regel oppnår mer på sikt, uansett hvor mye mer rett de revolusjonære kan ha i prinsippet (i dette tilfellet er jeg ikke overbevist om at de matrevolusjonære har rett, men det er en annen debatt…)

  6. Heidi says:

    Følelsesmessig var det ikke enkelt for meg heller, men det er kanskje også et enda større incentiv til å faktisk ta det steget. Jeg syns det var vanskelig å ikke bare bryte med de bindingene jeg hadde til enkelte matvarer, men kanskje først og fremst det å erkjenne at jeg i det hele tatt hadde slike – ganske så irrasjonelle – bindinger til matvarer som vi jo får på måter som skader – både miljø og medskapninger.

  7. Eirik2050 says:

    Heidi: Jeg har full respekt for det personlige valget du har tatt. Men jeg har altså liten tro på det som en politisk strategi for å redusere et miljøskadelig matforbruk i en grad som virkelig monner. En skatte- og avgiftspolitikk som tok større hensyn til karbonavtrykk og etikk, og mindre hensyn til distrikts- og jordbrukspolitikk ville være et naturlig første skritt. Med andre ord: kjøtt kunne med fordel bli MYE dyrere, og avgiftsnivået burde avspeile produksjonsmetode og miljøvennlighet.

  8. Frøydis says:

    Klipp og lim fra Abstract skrevet av Phil Edwards m.fl. International Journal of Epidemiology:
    ‘Methods: We estimated the food energy required to maintain basal metabolic rate in two hypothetical adult populations using the Schofield equations for males and females. Additional greenhouse gas emissions due to higher fuel energy use for transporting a heavier population were estimated.’

    Sånn som jeg leser dette er det kun to momenter som er tatt med i regnestykket:
    1) Tyngre folk trenger mer mat til vedlikehold
    2) Tyngre folk øker CO2 utslipp fra bilkjøring fordi tungt lasta biler krever mer drivstoff. I tillegg trekker Edwards m. fl. inn at store mennesker kjører større og tyngre biler. Dessuten plusses på at tunge folk kjører mer – det forutsettes at muskelinnsatsen pr person skal være lik, og en overvektig klarer ikke å frakte seg selv like langt som folk med lavere BMI.

    Det vesentlige poeng med mindre kjøtt/fisk og mer grønt er så vidt jeg kan forstå ikke med i forskernes regnestykke. Overskriften tror jeg altså kunne vært: ‘Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med mye mer enn 10 prosent’ :)

    Og ja, jeg kjøper poenget om 70-tallets kosthold, det var helt ålreit. Hjemme hos oss ble dyre matvarer fortært sjelden og med andakt, det ble virkelig satt pris på når luksusvarene kom på bordet.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.