Partiledelsen har etter mine inntrykk (tre besøk og litt lesing) slett ikke noe slikt jerngrep. Det er stor forskjell på kontrollen og tilmed på mediene i provinser og byer. F.eks. er Guangchow (Kanton) blant de mest liberale byene. Pustehullene er også mange og den personlige friheten på flere områder ganske stor. Problemet er at partiet har makten, ofte strammer inn, sensurerer så “godt” de kan, og bruker vold mot protester og opposisjon.

Protestene er forresten økende under presset av den globale krisen, som øker arbeidsløsheten og rammer migrantarbeiderne særlig hardt.

Vi vet ikke hvor dette ender. Det er all grunn til å motarbeide KKPs autoritære styre og støtte motkrefter. Den ukritiske patriotismen er også svært bekymringsfull. Men jeg vet sannelig ikke om utsiktene til demokrati er dårligere i Kina enn i Russland, og ser ikke bort fra at landet vil fortsette de siste årenes likevel positive utvikling.

I det siste har tegnene blitt flere og flere, tydeligere og tydeligere: Myndigheter, bransjer og institusjoner vil ikke lenger akseptere den økte friheten internett har ført med seg. Friheten utfordrer forretningsmodeller og meningsmonopoler, og det …

Diskusjonen rundt kontroll og regulering av internett (og spørsmål om nettnøytralitet) kommer bare til å bli viktigere og viktigere. Jeg har vel stort sett sett på den som en prosess som ikke blir drevet av de samme kreftene som i Kina, men sammenligningen er der klart. Her er forøvrig min ytringsfrihetspost: http://venstresida.net/?q=node/814

Under OL, da mange flere ble klar over dissonansen i hvordan Kina ble oppfattet i utlandet, flokket folk av nasjonalistiske grunner opp om myndighetenes virkelighetsforståelse. Når opinionen er solid på myndighetenes side i de mest ømfintlige politiske tabu-spørsmålene (Tibet, Taiwan) og folk flest synes regjeringa gjør en god jobb, føler de ikke at de er underlagt noe sensur i det hele tatt. “Det er ingen ting av det jeg har imot myndighetene som jeg ikke vil tørre å si åpent til kollegene mine” har jeg hørt mange kinesere si. Så menneskerettighetssituasjonen i Kina er mer likt Putins Russland enn Nord-Korea. Tibet er derimot sikkert mer DDR-aktig.

Men jeg antar du ikke med dette mener å si at den kinesiske ytringssituasjonen er tilfredsstillende, eller at det du skildrer er en fullgod erstatning for grunnlovfestet beskyttelse, uavhengige medier og muligheten til å la ytringene få konsekvenser i organiserte, lovlige former?

Her i Norge står ytringsfriheten sterkt. Vi har aviser, magasiner og fora hvor vi innen rimelighetens grenser kan ytre oss fritt om nærmest hvilket som helst tema. For oss er tanken om sensur så virkelighetsfjern at det alltid følges like uvirkel…