Hvor galt kan det gå med økonomien?

I tider som disse kan det være nyttig å stirre ut i avgrunnen, på de mørkeste forutsigelsene om hvor den pågående krisen kan ende. Det er vanskelig å finne en større pessimist enn Jim Kunstler, som ikke er økonom, men som har skrevet godt om mulighetene for en turbulent framtid i boka The Long Emergency (basert på en artikkel med samme navn), og som siden har reist USA rundt med samme budskap.

Kunstlers hovedpoeng har hele tiden vært at vårt økonomiske system i lengden ikke er bærekraftig, og at en kombinasjon av oljekrise, miljøproblemer og en ustabil globalisert verdensorden vil bli systemets undergang. Og det som skjer nå tar han som en klar og tydelig bekreftelse på at hovedscenariet er i ferd med å bli virkelighet:

Even at this point, the current crack-up in world finance makes the 1929 crash and the events of the 1930s look in comparison like an orderly small town auction of somebody’s grandmother’s effects. Back in that sepia day, America had plenty of everything except ready cash. We had, especially, plenty of our own oil, and — you’re not going to believe this but it’s true — the stuff was selling for as little as ten cents a barrel, it was so abundant. And yet still, America in the 1930s plunged into a dark depression of inactivity, loss of confidence, and impoverishment.

Kunstler spekulerer på om vi i løpet av noen uker kan se både mathamstring, oljemangel, stopp i offentlige tjenester på grunn av pengemangel og endatil rasjonering. Om de økonomiske ringvirkningene blir alvorlige i USA, kan de bli like ille verre i Europa, som mangler et føderalt budsjett av den typen man nå setter inn i USA. Jamfør situasjonen i vårt lille europeiske naboland Island, som er kastet ut i dyp finanskrise etter at regjeringen måtte gripe inn og redde Glitnir-banken. Den vanligvis så sindige The Guardian hadde denne skildringen av situasjonen på Sagaøya:

On Friday the queues at the banks were huge, as people moved savings into the most secure accounts. Yesterday people were buying up supplies of olive oil and pasta after a supermarket spokesman announced on Friday night that they had no means of paying the foreign currency advances needed to import more foodstuffs.

Hvis noen for et år siden hadde sagt at man skulle få høre slike utsagn i et av verdens rikeste land, endatil i det stabile og trygge Norden, ville de fleste (undertegnede inkludert) ha ledd. Og selv om jeg støtter meg til uttalelser fra flertallet av økonomer som er trygge på at vi ikke får en krise like stor som – eller større enn – depresjonen på 1930-tallet, er det ikke umulig at det vil skje i god tid før 2050.

Denne gangen er den underliggende årsaken finanspolitikken som har vært ført de siste tiårene, og vi har politiske og økonomiske redskaper som kan rette opp situasjonen, smått om senn. Men neste gang verdensøkonomien går inn i en krisefase kan situasjonen være annerledes. Oljealderen kan være på hell, eller vi kan ha begynt å se alvorlige virkninger av klimaendringer eller folkevandringer i global skala. Da er faren for en dyp og langvarig depresjon til stede i langt større grad enn i dag.

Share/Bookmark

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.