Å fortelle folk at «Ja, vi skjønner at dette blir skummelt men vi jobber med å gi innvandrerne norskkurs, og sånn og slik er skikkene deres» ville vært langt å foretrekke framfor å latterliggjøre folk for å vise reaksjoner man burde skjønt ville komme. Igrunnen lurer jeg litt på hvorfor vi lærte så mye om Afrika på grunnskolen og ingenting om Vietnam og Pakistan – men dette var jo før innvandringen tok av.

Hvorfor reaksjonene kom i Norge i større grad enn i Sverige vet vi ikke. Men det jeg reagerer på i det Roald skriver er ikke «hvordan mennesker faktisk fungerer», for det vet vi litt om, men heller at det later til at han mener at det er innlysende hva det å ta følgene bør innebære, for det er slett ikke innlysende – enten man er, eller ikke er, på et nivå hvor man kan si noe vettugt om hvordan mennesker faktisk fungerer.

Da er vi jo hjertens enige. Jeg kan huske at jeg argumenterte med folk som avviste Hagen med “slapp av, han går nok skoene av seg”, tidlig på 1980-tallet. ;-) Ad sosioøkonomiske forklaringsmodeller: det har gått en debatt i lengre tid i USA om hvorfor man der har lykkes bedre med å få innvandrere til å føle seg som amerikanere, enn mange europeiske land har med sine integrasjonsprosjekter. Skrekkeksempelet som gjerne blir trukket fram er Frankrike, med sine nedslitte, innvandrertette forsteder.

Vi vet faktisk ganske mye om hvordan mennesker «er» på individnivå (veldig forskjellige, men på bestemte måter), litt mindre på interpersonlig nivå, og enda mindre på samfunnsnivå – avhengig av hvor bred pensel du ønsker å male med. At mennesker vil reagere med frykt på innvandring proporsjonal med den usikkerheten innvandring vi medføre er helt sikkert. Så er spørsmålet hvor mye frykt, og det avhenger av hvordan samfunnet er eller ikke er organisert – så skal man si noe om hvorfor forskjellene er som de er i Skandinavia, må vi vite veldig mye om hvordan samfunnene er organisert i Skandinavia, både nå og historisk.

Det er altså klinkende klart, helt sikkert, ingen rom for diskusjon, DETTE VET VI: hvordan mennesker vil reagere på innvandring avhenger ikke bare av hvordan mennesker ER qua mennesker – i den grad vi vet nok om det på det nivået det er aktuelt å betrakte det fra – men også av en hel masse andre ting.

Dette burde jo være bleeding obvious, men det er tydeligvis ikke det. Siden ingen av oss er sosialøkonomer eller statsvitere eller historikere, mangler vi vesentlige biter i puslespillet.

Ikke desto mindre er jeg helt sikker på at FrP hadde vært betydelig mindre om fremmedfrykt hadde blitt vurdert som en risiko og håndtert for lenge siden, for vi visste nok til å skjønne at det kunne bli et problem. Det kunne det ha blitt i Sverige også, så der må samfunnet være organisert slik at innvandring ikke skaper den samme objektive usikkerheten som i Norge. Det jeg ikke er kompetent til å uttale meg om er hva det er ved organiseringen i Sverige som skaper dette overskuddet på trygghet i forhold til Norge.

I Norge har fru Hansens møte med pakistanske naboer resultert i FrP, i Sverige ikke. I Norge resulterte antisemittismen i jødeparagrafen, i Tyskland endte det i Holocaust. Intet av det du sier over, gir en troverdig, enn si underbygget forklaring på hvorfor det er slik. Og det er greit nok for meg – at dette handler om faglige spørsmål der verken du eller jeg står særlig sterkt, er temmelig åpenbart.

Derfor kan jeg ikke annet enn stå ved mitt spørsmålstegn: vet vi nå egentlig hvordan folk faktisk er, når våre historiske erfaringer på dette området er så ulike? Det er høyst relevant, all den tid den opprinnelige posteren ikke er alene om å mene at man bør ta konsekvensene av hvordan vi “egentlig” er.

Det er antatt f.eks. at alle nasjoner har en nasjonal karakter (franskmenn er sånn, tyskere er slik), mens personlighetspsykologiske studier viser at det ikke er veldig stor forskjell på personlighet på tvers av kulturer – ikke i Europa, i hvert fall.

Det er ikke vanskelig å få en gruppe mennesker, hvis de er høyrøstede nok, til å farge den politiske debatten ganske kraftig – se bare på hva AKP fikk til i Norge.

Det er ikke sikkert det er noen forskjell i nasjonal karakter i det hele tatt.

Du sier ikke det. Det er vanskelig å ta på alvor et resonnement som skal forsøke å forklare en dramatisk politisk forskjell mellom to land, som inneholder et “Såvidt jeg vet” og “Jeg ville gjette på”, fulgt av et generelt historisk argument om at den svenske underklassen – i motsetning til den danske (hvor ble Norge av i dette bildet, forresten?) – er underlagt innvandrernes nykker.

Jeg ser ikke helt hvordan du klarer å utlede en forklaring med bare én variabel (uforutsigbarhet, i og for seg ikke urimelig), men den vil uansett måtte testes mot de store forskjellene vi faktisk ser i responsen på tilstrømning av fremmede, både i Skandinavia og verden forøvrig.

Såvidt jeg vet, begynte innvandringen til Sverige før innvandringen til Norge. Norge er i utgangspunktet mindre klassedelt enn Sverige – svenskene hadde tokammersystem fram til 1967. Sverige er mer internasjonalt orientert enn Norge, og mer orientert mot Europa enn Norge mens Norge er mer orientert mot USA. Jeg ville gjette på at overklassen i Sverige er mindre innvandrerfiendtlig enn underklassen – overklassen klarer seg alltid og er vant til å konkurrere med utlandet, mens underklassen er underlagt nykkene til overklassen og nå også innvandrerne. I Danmark derimot opplever muligens både bedriftseiere og ansatte innvandring som en trussel fordi begge merker presset fra innvandrerne.

Det er sikkert mye mer også. Men som sagt, jeg tror det koker ned til hvor uforutsigbar innvandring gjør hverdagen, og da må en se på hva som opprettholder den rådende tilstanden og på hvilken måte innvandring kan oppleves som en trussel mot den.

Hvis jeg skulle se på hvorfor noen land er mer fremmedfiendtlige enn andre, ville jeg vært interessert i å se på hvilken opplevelse av kontroll og autonomi innbyggerne har i utgangspunktet. Svensker og nordmenn kan stole på at Staten tar vare på dem, de opplever institusjonene som garantiser for trygghet i forhold til det livet de ønsker å føre: som ansatte i en rimelig trygg bedrift. Dansker vil i langt større grad være sin egen sjef, de konkurrerer alt ganske mye med hverandere, det er mye mer småbedrifter i Danmark enn i Sverige og Norge.

Med stor tilstrømming av innvandrere vil danskene slite med å konkurrere med mennesker som spiller etter andre regler enn de er vant med. Dansker er risikovillige men det blir skummelt når de ikke riktig vet hva risikoen er.