Brasil har vært et foregangsland innen bruk av biobrensel siden landet bestemte seg for å redusere avhengigheten av utenlandsk olje på 1970-tallet. Tallene tyder på at man har lykkes bra: idag består 40 % av landets bildrivstoff av etanol fra sukkerrør, tilsvarende rundt 12 prosent av landet samlede oljeforbruk. I 2008 regner man med å produsere 26 milliarder liter etanol, ekvivalent til halvannen dags globalt oljeforbruk (dagsforbruket er 85 millioner oljefat, og etanol er noe mindre effektivt enn olje per liter).
Derfor er det ikke til å undres over at brasilianske politikere og eksperter, med president Lula i spissen, tar til motmæle mot kritikken av bioetanol. De mener etanol er blitt en syndebukk for en prisstigning på mat som har en rekke komplekse årsaker, og peker på de grunnleggende forskjellene på etanol fra sukkerør dyrket i tropeklima og f.eks. amerikansk mais. Ifølge brasilianerne er den lokale prosessen åtte ganger mer effektiv, den krever ikke subsidier og dyrkes med et minimum av sprøytemidler. To tredeler av Brasils sukkeproduksjon eksporteres, til et verdensmarked for sukker som forventes å gi lavere priser.
Sukkerrør dyrkes vanligvis ikke på jord som tidligere har vært regnskog, men det er frykt for at kraftige utvidelser av rørplantasjer kan føre til at kvegoppdrettere fortrenges til rydningsmark i Amazonas. Innvendingene og kritikken mot etanol til tross, har Brasil ingen planer om å endre sin politikk. I takt med at oljebasert drivstoff fases ut, er det ikke gitt at vi får en ny global standard. Istedet kan drivstoffproduksjonen bli regionalisert: Brasil og andre tropiske land produserer etanol, USA og EU går kanskje for algebasert biobrensel mens f.eks. Island satser på hydrogen.