Blant klimatologer er det velkjent at vulkanutbrudd kan føre til global nedkjøling. Når et utbrudd slynger ut millioner av tonn med avgasser som svoveldioksid (SO2), kan det dannes aerolsoler i stratosfæren som reflekterer sollys og senker temperaturen på bakken. NASAs informasjonsside peker blant annet på det ekstremt kraftige Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815, som sannsynligvis førte til “året uten sommer” i 1816, da Nord-Amerika og Europa ble rammet av en matkrise som følge av frost midt i vekstsesongen.
Den nedkjølende effekten er utgangspunktet for et foreslått geoengineering-tiltak som tar sikte på å dempe den globale oppvarmingen. Hovedtalsmannen for ideen er Paul Crutzen, Nobelprisvinner og atmosfærekjemiker, som har tatt til orde for at man “sår” stratosfæren med SO2. Forslaget har vært møtt med skepsis fra starten av, fordi SO2-utslipp også fører til sur nedbør og helseproblemer – en hovedårsak til at man har kuttet i utslippene de siste tiårene.
En ny studie i tidsskriftet Science bekrefter at kjemikaliet har et annet stort problem: det kan gjøre stor skade på ozonlaget. De kraftige kuttene i utslippene av KFK-gasser som for noen år siden stoppet uttynningen av ozonlaget er den største suksesshistorien på miljøfronten de senere årene, men ifølge studien ville man raskt komme tilbake til en situasjon med “ozonhull” over polene og økt stråling på midlere breddegrader, om Crutzens forslag ble iverksatt.
Det vektigste argumentet mot å pumpe mer SO2 opp i atmosfæren er kanskje likevel dette: tiltaket vil ikke gjøre noe for å redusere drivhusgassene. I likhet med forslagene om å sende opp romspeil eller å skape kunstige skyer ville man bare maskere virkningen av klimagassene, og om tiltakene av en eller annen grunn ble stanset kunne resultatet bli en plutselig og sterk oppvarming.