Risprisen går også opp: er Afrika løsningen?

I likhet med prisen på mais og hvete, øker også prisen på ris på verdensmarkedet – siden januar er den nesten tredoblet. I motsetning til mais og hvete, kan prisøkningen ikke forklares med et alternativt bruksområde (biobrensel presser maisprisen i været) eller tørke (som bl.a. har rammet den australske hveteproduksjonen). Den globale risproduksjonen øker fremdeles, problemet er at etterspørselen øker raskere, takket være befolkningseksplosjonen og velstandsveksten.

Selv om forbrukere i det rike nord nå begynner å merke problemet, er det de mange hundre millionene som lever på én til to dollar dagen som virkelig rammes. Som Josette Sheeran, leder av FNs World Food Programme, sier til The Economist (i en artikkel som forøvrig gir en meget god oversikt over emnet):

For the middle classes, it means cutting out medical care. For those on $2 a day, it means cutting out meat and taking the children out of school. For those on $1 a day, it means cutting out meat and vegetables and eating only cereals. And for those on 50 cents a day, it means total disaster.

I Afghanistan bruker fattigfolk nå halvparten av inntekten sin på mat, mot en tidel for et år siden. I samme periode har de fattigste i El Salvador redusert matinntaket sitt til det halve, ifølge Economist. Dette er en utvikling som kan undergrave den positive utviklingen vi har sett de siste ti-femten årene, da mange hundre millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom, i takt med framveksten av en ny middelklasse i bl.a. Kina og India. Mohammed Yunnus’ ambisjoner hviler på forutsetningen om at de fattige ikke bruker nesten alt de tjener på mat.

Stilt overfor slike tall, er det lett å tro at vi er på vei inn i en permanent underskuddsfase. Det er ikke riktig, heldigvis. I rike land svarer jordbruket på prisøkningen ved å øke produksjonen. FAO, FNs matvareorganisasjon, spår at produksjonen av hvete, mais og ris vil øke med 2,6 % i 2008. Rismangelen på verdensmarkedet forverres av at en rekke store produsenter, som India, Kina og Vietnam, strammer inn på egen riseksport – det er altså til en viss grad matstrategiske og markedsmessige årsaker til den akutte prisøkningen.

Hovedproblemet er likevel at potensialet for dyrking av ris og andre basismatvarer er så dårlig utnyttet. Verden over finnes det mange hundre millioner småbrukere som driver ineffektivt, med dårlig tilgang til godt såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler og jordbruksutstyr, og uten en infrastruktur som kan bringe produktene til markedet. Ingen steder er potensialet større enn på det afrikanske kontintentet, og det er tegn som tyder på at investorer begynner å oppdage det: Allafrica.com melder at Kina nå skal investere 5 milliarder dollar i jordbruksproduksjon i Liberia og andre afrikanske land.

Hvor store mulighetene er viser India, som er stort sett er selvforsynt med mat. Landet har en befolkningsstruktur som i mangt ligner Afrikas, men klarer å fø på 17 % av verdens befolkning med mindre enn 5 % av verdens vannforsyning og 3 % av den dyrkbare marken. Paradokset er at private investeringer i ineffektivt jordbruk bare vil vedvare om matvareprisen fortsatt holder seg høy. Positivt for verdens bønder, men skremmende utsikter for det flertallet av Jordas fattige befolkning som nå bor i byer.

Share/Bookmark

11 kommentarer

  1. Ola says:

    Hm… Skummelt, men interessant! Og tar man i betraktning din forrige posting, om at jordens befolkning vil øke drastisk frem til 2050… *grøsse*

  2. > I motsetning til mais og hvete, kan prisøkningen [på ris] ikke forklares med et konkurrerende
    > bruksområde (biobrensel presser maisprisen i været)

    Er dette helt sikkert? Jeg mener, når prisen på en stor kornsort som mais stiger, er det vel naturlig at etterspørselen etter «konkurrerende» produkter som ris øker kraftig? Jeg vil i alle fall tro at dette vil skje på litt sikt, og vi ser jo, blant annet i Dagbladet-artikkelen det linkes til, at nettopp forventninger om økt etterspørsel og dermed høyere priser fører til at de som har økonomi til det hamstrer, og dermed forsterker den forventede trenden.

  3. Eirik says:

    Lasse: Ser at ordlyden ble litt tvetydig. Med “konkurrerende bruksområde” mener jeg ikke matforbruk, jeg har endret det til “alternativt bruksområde” for tydelighetens skyld.

  4. NEI TIL TOLLAVGIFT PÅ IMPORTVARER FRA U-LAND!!!

  5. Eirik says:

    Ikke et urimelig krav det, Svein, selv om problemet nå er at en rekke store eksportører (som Vietnam, Thailand og India) holder tilbake egenprodusert ris. Tollavgiften vil sannsynligvis bety lite for det…

  6. Eirik: Men jeg mener at problemstillingen min likevel er aktuell, når prisen på mais stiger, vil jeg se det som naturlig at etterspørselen etter ris, pasta, poteter og andre stivelseskilder øker. Og når flere av disse av forskjellige grunner opplever prisøkning, vil vel de øvrige bli mer etterspurt.

    Så det jeg vil frem til, er at biobrensel alltid vil være et problem for den fattige del av verden, etter som vårt behov for bilbrensel er praktisk talt umettelig, og den rikeste del av verden alltid vil ha råd til både middag og full tank før de fattigste kan få sitt.

    Økt produksjon er nok en nødvendighet. Men så lenge matvarer også skal gå til energiproduksjon, og ingen er interessert i å diskutere hvordan vi drastisk kan redusere energiforbruket vårt, tror jeg etterspørselen alltid vil overstige tilbudet dramatisk.

  7. Eirik says:

    Lasse: All den tid vi snakker om en teknologi som relativt nylig er blitt tatt i bruk i vår del av verden, og ennå har liten utbredelse, mener jeg det er et tynt grunnlag for å si at den “alltid vil være et problem”. Det er nå en voksende politisk anerkjennelse av at konkurransen med matproduksjon er en hovedinnvending mot etanol som biobrensel, jamfør Gordon Browns utspill forleden. Det er også et økende fokus på etanolens manglende skalerbarhet (om all mais i USA ble konvert til biobrensel, ville man likevel bare ha dekket 12 % av amerikanernes behov) og dens dårligere egenskaper som brennstoff.

    Vi snakker biobrensel 1.0 her, og det forskes for fullt på versjon 2.0. Om det blir etanol produsert av cellulose eller annet avfall, eller komplekse, oljelike hydrokarboner fra alger og bakterier, gjenstår å se. Selv holder jeg en knapp på plugginhybrider som drives med biobrensel – de kan erstatte minst 70 % av energiforbruket i biler med potensielt miljøvennlig strøm, og vil være på markedet i løpet av tre-fire år.

    Og at “ingen er interessert i å diskutere hvordan vi drastisk kan redusere energiforbruket vårt” er direkte feil, heldigvis. Selv George Bush (!) har tatt budskapet, jamfør hans plan om å øke energieffektiviteten til den amerikanske bilparken med 4,5 % per år fra 2011 til 2015. Det er i høyeste grad realistisk – det kunne faktisk gjøres idag om amerikanere flest svitsjet til biler av europeisk energistandard. Okei, så er kanskje ikke “realistisk” ordet, men det kan fort bli aktuelt om oljeprisen passerer 10 dollar per gallon, som enkelte analytikere nå spår.

  8. Når George Bush vil øke energieffektiviteten med 4,5% på fire år, betyr vel det egentlig ingen reduksjon, gjør det det, da? Er det ingen amerikanere som vil kjøpe flere biler og kjøre mer i løpet av de fire årene? Hvor mye økte energiforbruket til den amerikanske bilparken med i perioden 2004 til 2008? Det er hele tiden bare snakk om å begrense veksten.

    Det er derfor jeg hevder at ingen egentlig er interessert i å diskutere hvordan vi kan redusere energiforbruket vårt. Jeg synes debatten om å begrense CO2-utslipp ved å legge strømkabler til oljeplattformene slik at de ikke lenger trenger gasskraftverk egentlig sier det aller meste. Dersom vi ville redusere CO2-utslippet, hadde det jo vært mye mer effektivt å stenge ned en oljeplattform eller to …

    Og når energiforbruket i vesten skal vokse uten at vi innfører nye energikilder, så vil noen av de som i dag deler på den energien vi har tilgjengelig, tape.

    Biobrensel 2.0 vil sikkert kunne bli bedre mer effektivt enn i dag. Men det vil bare kunne bli økonomisk interessant å utvikle BB2.0 dersom prisen holder seg stabilt høy. Og når prisen på energi er stabilt høy, er det stort sett vi som har god betalingsevne og mulighet til å foredle råvarene som tjener på det.

    Skal vi fortsette med det energiforbruket vi har, og skal den tredje verden få bli med på morroa, er nye, billige energikilder den eneste løsningen. Fremskrittspartiet tror på Thorium. Jeg tror vi har et problem.

  9. Eirik says:

    Lasse: Det er 4,5 % per år, hvilket er betydelig. Ellers er det vanskelig å komme unna konklusjonen at du snakker mot bedre vitende når du gjentar påstanden om at reduksjon av energiforbruket er noe ingen er interessert i å diskutere. Bruk Google, fortrinnsvis på engelsk. Sett deg inn i hva amerikanske delstater gjør, hva presidentkandidatene sier, hvilke tiltak EU jobber med, hva FN holder på med, hva trendene er innen grunnforskning og anvendt forskning. Jeg hadde ikke trodd det var nødvendig å minne deg om at Norge ikke er verden. ;-)

    Ja, det er et problem at vi er på vei fra en historisk fase med billig energi, til en situasjon der energi vil være permanent dyrere. Men ditt økonomiske resonnement er for lettvint. Du overser statlige og overstatlige organers rolle i utviklingen av alternativ energi, eller for den saks skyld virkningen av inntektsvekst i det fattige sør. Og selv om markedet skulle rå alene, fins det fungerende modeller for alternativ energiproduksjon som gavner fattige produsentland, og det er planer for langt mer ambisiøse prosjekter. Et par av dem er allerede omtalt i denne bloggen, fler vil omtales etterhvert.

    Du sier at vi har et problem fordi FrP tror på thorium. Det kan så være. Men vi har også et problem når SVere ser ut til å ha en dyster historisk determinisme som utgangspunkt i den svært viktige energidebatten.

  10. Beklager unøyaktigheten angående de 4,5 prosentene. Men betyr dette en faktisk reduksjon? Eller er det bare med på å begrense veksten? Ellers vet jeg jo egentlig at mange snakker om reduksjon av energiforbruket, men jeg vet også at de som oftest snakker høyest ikke gjør særlig mye når de får muligheten til det. Selv om Norge ikke er verden, synes jeg våre politikere som snakker om CO2-reduksjon og CO2-fangst mens de kjører hardt på for å åpne Lofoten og Vesterålen for oljeutvinning er noen talende eksempler.

    Jeg er ellers litt redd for at din tro på overstatlige organers evne og vilje til å arbeide for rettferdig fordeling. På grunn av vårt overforbruk, vil en rettferdig fordeling av ressursene medføre at vi skal forbruke betraktelig mindre, og jeg ser ikke veldig mange andre enn Steinar Lem ta til ordet for det. Men jeg har tatt feil før, jeg håper at jeg gjør det igjen.

    Og til slutt, jeg mener ikke at vi har et problem fordi FrP tror på Thorium, jeg er bare ikke enig med dem i at det er løsningen, i alle fall ikke enda. Og mine dystre determinisme er nok ikke utgangspunktet mitt i denne debatten, da jeg begynte å interessere meg for dette foe mange år siden, var nok også jeg langt mer positiv enn hva situasjonen er i dag. Realpolitikk er en tøff skole!

  11. Eirik says:

    Lasse: Hvorvidt energiøkonomisering av USAs bilpark fører til reell reduksjon i bensinforbruket avhenger av en rekke faktorer, som landets oljeforbruk (for tiden ganske flatt), oljeprisen, verdensøkonomien og status for alternativt brensel i 2015. Poenget mitt var at reduksjon i drivstofforbruket faktisk står på dagsorden, noe du så ut til å benekte.

    Ellers har jeg har vært interessert i disse spørsmålene i 30 år, og har flere tiår med faglig-politisk arbeid bak meg. Jeg kjenner med andre ord politikkens rammebetingelser rimelig godt, men ser ikke på det som et argument for å kapitulere overfor framtidens mange og store utfordringer. Isteden ansporer det meg til å skaffe mer kunnskap. Og noe av det første man får med mer kunnskap innabords, er et mer nyansert syn på verden – på godt og vondt.

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.