Det er arbeidshypotesen i et paper av James Hansen og Pushker A. Kharecha (PDF). Utgangspunktet er rimelig nok: i takt med at oljeproduksjonen topper seg og begynner å falle, vil en hovedkilde til CO2-utslipp også fases ut. Om man i tillegg forutsetter at det i løpet av et par tiår settes inn tiltak for å kutte utslipp fra fossile alternativer som kullkraftverk, er det mulig at CO2-nivået vil toppe seg under de 450 ppm (deler per million) som ofte regnes som et farlig vippepunkt.
Den store usikkerhetsfaktoren er hvordan vi velger å utnytte alternative fossile energikilder. Et eksempel er de store forekomstene av oljeskifer i Nord-Dakota, Montana og Canada, som ifølge optimistiske anslag kan romme olje tilsvarende 500 milliarder fat. Selv med en lav utnyttelsesgrad kan den nordamerikanske oljeskiferen levere mer olje enn det legendariske Ghawar-feltet i Saudi-Arabia. Det er ikke gitt at en framtidig verden i permanent oljekrise greier å motstå fristelsen til å forlenge oljealderen med enda noen år…
(Via Open the future)