Sensecam og påhengshjernen

Utviklingen av “påhengshjernen” (tidvis kalt “the outboard brain” eller “outsourcing the brain” på engelsk) er en av de mest interessante trendene i vår tid. Du vet hva jeg snakker om: stadig mer av informasjonen du tidligere måtte huske, er nå lagret i elektronisk form. At mobiltelefonen husker stadig mer for oss, ble nylig bekreftet i en studie utført av nevrologen Ian Robertson. Den viser at en tredel av amerikanere under 30 ikke husket sitt eget telefonnummer, og bare 40 % av dem kunne huske en nær slektnings fødselsdato.

Det samme skjer nå med avtaler og adresser, og med generell kunnskap. Hvis jeg er i nærheten av en bærbar PC eller mobil med nettleser (og det er jeg stort sett døgnet rundt), er det mye enklere å google et begrep enn å vente på at hjernen skal finne fram til et svar. Hvorfor irritere seg over å ha det på tunga, når du uansett har det i fingerspissene. Stedsansen vår er det neste som blir påvirket: GPS-funksjonalitet er i ferd med å bli standard i mobiltelefoner, hvilket kan føre til at vi ikke behøver å huske hvor steder ligger: en adresse er ganske enkelt bokmerket i GPS-programmet.

Lik det eller ei, men påhengshjernene er kommet for å bli. Ikke bare fordi prisen på digitalt minne og nettverkstilkobling fortsetter å falle, men også fordi de dekker viktige behov. Det er ikke alle av oss som er like gode til å huske tall eller datoer, eller for den saks skyld har et medfødt indre kompass. Noen av oss har dessuten helt spesielle behov, som bare en påhengshjerne kan løse. Jamfør Microsoft-prosjektet Sensecam, et avansert kamera som henger i en snor rundt halsen, og som kan programmeres til å ta et bilde hvert halvminutt. Her er ideen om påhengshjernen tatt et skritt videre, til å omfatte vår visuelle hukommelse.

Technology Review har en sak om hvordan Sensecam brukes av en pasient med ødelagt korttidsminne. Kvinnen, som kalles fru B., bruker Sensecam-bilder til å huske hvem hun har møtt, hvor hun har vært og hva hun har gjort i det foregående døgnet. Foreløpige resultater tyder på fru B. også trener opp sin evne til å huske, når hun ser på bilder sammen med ektemannen sin. Selv om forskningen ennå er kommet kort, er det lett å se for seg nytteverdien for eldre med hukommelsesproblemer, en gruppe som kommer til å øke raskt i takt med eldrebølgen i årene framover.

Om teknologien får et gjennombrudd, er det liten grunn til å tro at den stopper der. For faktum er at vi alle glemmer, hele tiden. Husker du ikke hvor du la bilnøklene, sier du? Spol deg tilbake i Sensecam-filmen din og se hvor du sist hadde dem. Teknologien bør også sees i sammenheng med et annet Microsoft-forskningsprosjekt, kalt Mylifebits (se også pekerne nederst på denne siden). Tanken er å lagre alt du leser, skriver, filmer, ser, hører og opplever, og så gjøre det søkbart. Filmen du så for tre år siden blir dermed like lett å gjenkalle som telefonsamtalen du hadde for en måned siden: klikk deg inn i grensesnittet og spill den av.

I utgangspunktet kan Mylifebits fremstå som en blogg på syre, det ultimate eksempelet på selvdigging som har løpt løpsk. Men fordi systemet vil fungere som en svært effektiv påhengshjerne, har det potensialet til å forandre viktige deler av livet vårt. Se for deg hva teknologien kunne bety for helsesektoren, om Mylifebits også lagret medisinske data, som med tid og stunder ville genereres av sensorer inne i kroppen. Og hvordan ville undervisningssektoren se ut i et Sensecam/Mylifebits-perspektiv?

Share/Bookmark

Legg inn kommentar

Vis folkeskikk, vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt.