Solenergi har to store ulemper i et europeisk perspektiv: anleggene krever mye sollys og plass for å kunne levere energi i stor skala. Områdene i Europa med lavest befolkningstetthet har gjennomgående minst sollys, mens de solrike områdene i sør gjerne er tett befolket. En løsning på dette dilemmaet er å dra nytte av de enorme, nesten folketomme og svært solrike områdene rett sør for Middelhavet: Sahara alene mottar nok sollys til å dekke hele verdens strømbehov. Det er dette som er utgangspunktet for prosjektet Desertec.
Ifjor høst la jordanske prins Hassan bin Talal fram planene for EU-parlamentet, og blir de godkjent kan det komme på tale å investere mer enn 60 milliarder kroner i utvikling av teknologien som trengs. I korte trekk går Desertec ut på å bygge opp et energinettverk fra Marokko til Jordan, bestående av over hundre soltårn som genererer nok energi til å dekke en sjettedel av unionens strømbehov. Et soltårn består av et høyt tårn omgitt av et stort antall speil som konsentrerer sollys på et lite område på tårnet, som blir så varmt (opptil 800 grader Celsius) at det kan utnyttes til å genere vanndamp, som i sin tur driver turbiner.

A grid such as this sketch could supply Europe’s power even when the wind doesn’t blow and the sun doesn’t shine where you are

Som kartet over viser, er det tenkt at Desertec-nettverket også suppleres av andre alternative energikilder, som vind, biomasse og geotermisk varme. EU-midlene vil på langt nær dekke de samlede utbyggingskostnadene, og her må produksjonslandene selv skyte inn midler. I tillegg til eksportinntektene fra 30 GW i året, vil land som Algerie, Libya og Egypt nyte godt av dobbelt så mye energi energi til å dekke egne behov. Det er også tenkt å bruke restvarmen fra soltårnene til å destillere havvann, og slik skaffe sårt tiltrengt ferskvann til Nord-Afrikas befolkning.
Langtransport av energi vil (inntil man utvikler billige og effektive superledere) alltid føre til energitap, men ifølge den tyske eksperten Gregor Czeich vil mye av dette kunne unngås om Europa oppgraderer sin gamle el-infrastruktur og går over fra vekselstrøm til likestrøm. Prisen er et større problem, og hovedårsaken til at Desertec ikke baserer seg på solceller. I dag vil energi fra Nord-Afrika koste det dobbelte av kullkraft, men håpet er at effektiv teknologi vil drive prisen ned til et konkurransedyktig nivå.
Mer bekymringsfullt er det kanskje at flere av partnerstatene i Desertec-prosjektet er politisk ustabile. For et Europa som allerede er avhengig av gass fra Russland og olje fra Midt-Østen, kan ideen om å inngå strømavtaler med Algerie virke avskrekkende. På den annen side er solenergi grunnleggende annerledes enn olje og gass: dette er ikke en energikilde det har noen hensikt å holde tilbake (den kan i praksis ikke lagres over tid, som olje), og elektrisitet kan tross alt genereres på et utall andre måter i Europa.