Njae. Ved å bruke begrepet på denne måten, blir alt fra romanutgivelser til vitenskapelig publikasjon til filmoversettelser en del av sensurbegrepet (alle har et sterkt element av redigering), hvilket gjør det så vidt at det blir meningsløst. I så fall må vi finne på et nytt ord for det som skjer i Burma og Kina. Noen forslag?

Din ytringsfrihet er ikke min eller noen annens publikasjonsplikt. § 100 garanterer din frihet til å si hva du vil, men verken den eller noen annen tilsvarende lov på kloden forplikter en publisist til å mangfoldiggjøre dine ytringer. Og godt er det. Som forfatter er det frustrerende når forlaget sier nei takk, men som forlagskonsulent skal jeg love deg at det er en lettelse å kunne sende 95% av manuskriptene i retur…

Om ikke Aftenposten eller Gyldendal eller NRK vil publisere en av dine kommentarer, har du et svært stort (og raskt økende) antall arenaer for frie ytringer å velge mellom, fra en såpekasse på ditt lokale gatehjørne til Norges to største nettaviser.

Nei for all del – men nå var posten min uansett langt mer generell enn som så.

“Den manglende sorteringen/filtreringen utover leserstemmer gjør det vanskelig å finne godbitene blant rælet, og resultatet er at folk som har debatt og skriving som en del av sitt virke (undertegnede inkludert) får verdens beste påskudd for å la være å engasjere seg i akkurat disse debattforaene.”

Dette er selvsagt et problem, men finnes det egentlig noen fornuftig løsning på denne utfordringen? All form for redigering impliserer sensur – hvilket i neste rekke er uakseptabelt i seg selv.

Den eneste typen løsning jeg kan tenke meg på slikt måtte f.eks være mulighet til å som leser filtrere poster med og uten fullt navn, og/eller filtrering basert på lesernes egen vekting av hver post (f.eks noe ala det man bruker i kommentarsystemet hos youtube.com – langt ifra perfekt, men en god start)

“Etter Åmås’ og Omdahls uttalelser å dømme, går vi mot en situasjon der vi får separate debattmedier. Det ville i så fall være synd.”

Er enig i at det er synd, men samtidig en av de få akseptable løsningene på å gi folk som ønsker saklig, meningsfylte debatter uten å måtte drive sensur.

Sensur er den rake motsetningen til sunn debatt i utgangspunktet og derfor ingen løsning på noe som helst.

Problemet for meg (og jeg vet jeg antagelig er i mindretall her) er ikke kommentarene i seg selv, men modellen Dagbladet har valgt. Den manglende sorteringen/filtreringen utover leserstemmer gjør det vanskelig å finne godbitene blant rælet, og resultatet er at folk som har debatt og skriving som en del av sitt virke (undertegnede inkludert) får verdens beste påskudd for å la være å engasjere seg i akkurat disse debattforaene.

I det perspektivet burde det ikke overraske at Dagbladet p.t. har to debattkretsløp: brukerkommentarer og blogger som domineres av amatører, og debattinnlegg og kronikker hvor akademikere, politikere og andre fra makt- og meningseliten får rå grunnen ganske alene. Jeg er vel en av de få som opererer på begge arenaer, og mener at begge grupper har noe å lære av hverandre. Etter Åmås’ og Omdahls uttalelser å dømme, går vi mot en situasjon der vi får separate debattmedier. Det ville i så fall være synd.

Ønsket og motivasjonen til å ha meningsfylte debatter er jo grei nok, samtidig er de nødvendige mindlene for å oppnå dette problematiske i seg selv. I praksis koker dette ned til sensur, i en form eller annen.

Rent personlig synes jeg nok ytringsfrihet, meningsfrihet, rom for kritikk (saklig eller ei) går foran hensynet til det meste annet – så lenge man er innenfor lovens rammer naturligvis.

At grupperinger som normalt ikke kommer frem i andre medier kan ytre seg på nettet er utrolig positivt – også når de har meninger og holdninger vi ikke liker – faktisk er det spesielt viktig i de tilfellene hvor meninger typisk er generelt upopulære.

Etter min erfaring (fra utallige typer debattfora helt tilbake til BBSenes tid) er det generelt et langt større problem at folk har helt urealistiske forventning til at de ikke skal behøve å selv filtere det de leser basert på egne preferanser og meninger. Det koster faktisk veldig lite å la være å lese noe man synes er upassende eller uinteressant – og som regel langt mindre enn den energien man bruker på å henge seg opp i det.

Men så ligger det vel i menneskets natur å heller ville kontrollere andre enn å selv gro litt hud, og overse det man ikke liker eller finner interessant.