Verdien i et bokdigitaliseringsprosjekt er ikke “lettvinthet” i å lese på skjerm. Gjenfinnbarhet ved fritekstsøk er bare første gevinst. Langtidsverdien av et digitaliseringsprosjekt er muligheten til å bygge intelligente applikasjoner som trekker ut informasjon fra bøkenes tekst og sammensetter det på nye måter. (Ved hjelp av teknologi som ofte ennå ikke er utviklet.) Dette krever at tilgangen digitalboksamlingen er åpent tilgjengelig og spesifisert av kjente standarder (såkalt “åpent API”) slik at utviklere kan koble seg opp og bruke teksten i bøkene som råstoff. Eksempel på slik tenkemåte til etterfølgelse kan være Googles kart-API som muliggjør å koble sammen forskjellige informasjonskilder og vise dem på kart, selv om de opprinnelige informasjonskildene ikke inneholt kartkoordinater i det hele tatt.

Dersom funksjonaliteten skal fastsettes av komitéer for å ivareta opphavsrettsinteresser kan vi ende opp med et bokprosjekt _uten_ denne muligheten. Da er det meste av vitsen borte! Det er jo lettere å få gjennomslag for antroposentriske argumenter om lett forestillbare gevinster som søkbarhet og bevaring av ugjenopptrykte bøker, enn for (teknosentriske) fremtidige gevinster av prosjektet basert på teknologi som forhandlingspartene ikke kjenner til.

Sammenligning mellom 1990 og 2008:
Verdesnveven var opprinnelig tiltenkt å være en slags notistavle med lenker der vitenskapsfolk kunne utveklse sider. Den kolossale kulturforandrende effekten som nettet har i dag var det få som så for seg på tidlig 90-tall. På samme måte er det med (re-)digitalisering av informasjon som nå er innestengt i papir. Effektene om 10-15 år av å åpne det opp er ikke forestillbare ennå.

Databaser er nyttige til så mangt, men det er ikke formidling å utstyre dem med et søkefelt.