er emnet for Andreas Wieses leder i Dagbladet idag, som har flere gode poenger:

Tidligere var litterære tekster på en annen måte til stede, våre diktere var en felles referanse. I dag kommer sitatene langt oftere fra vår sakprosa, oftest fra annen journalistikk. Årsaken er like enkel som den er banal: Vårt viktigste arkiv, søke eller referansegrunnlag i dag er Internett. Og på nettet finner journalister faktatekster. Fiksjonen er knapt tilgjengelig.

Dette kan sees som nok et argument for et Google Book Search-liknende prosjekt, men det er på sett og vis også en hard dom over strategien som tidligere er blitt valgt av rettighetshaverne. En periode ble bl.a. mye norsk lyrikk lagt ut på nettet. I strid med Åndsverkloven, selvsagt, og derfor kunne Kopinor føre en effektiv kampanje for å få nettleverandører til å fjerne tekstene.
Problemet var at man med dette også fjernet en mulighet for folk til å søke etter dikt basert på fraser eller emner. Landets journalister såvel som toastmastere og festtalere mistet et nyttig sitatredskap, og lyrikerne ditto sårt tiltrengt oppmerksomhet. Det er den gamle historien om platebransjen igjen: rettighetshaverne er langt flinkere til å forfølge lovbrudd enn til å skape et lovlig tilbud. Blant norske bokfolk handler diskusjonen faktisk mest om hvorfor ikke bibliotekarene er flinkere til å markedsføre litteraturen.