chachaa.jpgEspen mener at dans ikke er en sport for nerder, og jeg sluker selvsagt det åtet med krok og snøre. Jeg kunne søke dekning bak det utvidete nerdebegrepet, og peke på at jeg daglig omgås sportsdansere som oppviser et laserfokus på oppgaven mang en sysadmin ville ha misunt dem. Men la oss gå rett på sak og den aktuelle situasjonen: er det jeg driver med akkurat nå, dvs å lære cha-cha-cha, noe i nærheten av nerdete?
Diagrammet til høyre burde gi en antydning. Det er en utvidet versjon av grunntrinnene i dansen, hentet fra en enkel innføring. Å lære seg grunntrinnene handler ikke bare om å plassere føttene på riktig sted, men også til riktig tid og i takt med musikken. Det i sin tur fordrer at man klarer å gjenkjenne 4/4-takten som er utgangspunktet for flertallet av selskapsdanser, og bl.a. vet at cha-cha-cha starter når man teller 2. Jeg spurte en av proffdanserne om hvordan vi på så kort tid skulle lære oss å gjennomføre en hel dans på halvannet minutt, med så mange takter og trinn å huske. Han så rolig på meg og sa: “telling og terping, telling og terping.”
Samt en godt utviklet kombinatorisk evne og erfaring med symbolhåndtering, vil jeg føye til for egen regning. For i tillegg til grunntrinnene kommer en rekke andre – i denne dansens tilfelle med navn som The Fan, The Hockey Stick, Cha Cha Chasse, The Peek-a-Boo, The Zig Zag, The Turkish Towel, The Alemana Turn og New York – og det er disse som utgjør byggeklossene i en hel dans. For å holde orden på dem alle forsøker jeg å forestille meg trinnene som legoklosser i ulike farger. Det er Thereses oppgave å sette trinnene sammen til en snasen koregrafi, og så må jeg konvertere dem til et sett med legoklosser i ulike farger, lagt langs en tidsakse som strekker seg ut mot endeløse 90 sekunder. Når denne høsten er over, vil deler av legemet ha skrumpet kraftig inn. Men over snippen er jeg sikker på at ting vil ha est ut, som hos drosjesjåførene i London. 😉