XL-by i et M-land

Tilbake igjen etter en utmerket Bobcatsss-konferanse og svært interessante møter med studenter og akademikere fra en rekke land. Konferansen ble holdt i praktfulle omgivelser i Nasjonalbiblioteket på slottshøyden, og dermed har jeg sagt mitt. Konferansebloggemoratoriet står ved lag.

Ens opplevelse av et sted farges ofte av forventningene, for ikke å si fordommene, man har før man reiser. Av en eller annen grunn har jeg aldri vært veldig opptatt av Øst-Europa, og derfor hadde Budapest i utgangspunktet små sjanser til å skyve Berlin, Cape Town og Stockholm ned fra favorittbypallen. Det til tross for at byen hadde mye kul arkitektur, her eksemplifisert ved inngangen til zoologisk hage.

Budapest har mange praktbygninger, blant annet et parlament som ser ut som en kulisse fra Harry Potter-filmene. Først og fremst følte jeg meg overveldet av størrelsen, og det var sikkert også hensikten den gang bygningene ble reist. Men idag virker Budapest simpelthen overdimensjonert: en XL-by bygd for et L-keiserdømme som er blitt til et M-land.

Det loslitte, postkommunistiske bybildet ble nok fremhevet av det grå vinterværet, men lot seg også merke på andre måter, fra det magre grønnsaksutvalget i butikker og markedsboder, til de gamle damene i museene som fulgte alle mine bevegelser med falkeblikk. I Telefonmuseet på festningshøyden (som ellers skilte seg ut med å ha ordentlige forklaringer på fremmede språk) ble jeg faktisk fotfulgt fra monter til monter!

Heltemodige Herrer Med Bart (HHMB) var det også flust av, og sammen med de mange kraftpatriotiske henvisningene til Trianon-traktaten (den første kom etter et kvarter i landet) og de mildest talt skrale kunnskapene i engelsk og tysk tyder det på at Ungarn kommer til å trenge tid på seg til å bli en fullverdig partner i EU. I løpet av hele oppholdet så jeg forøvrig 2 (to!) brune fjes utenfor konferanserommene, og det skal bli interessant å se hvordan Ungarn håndterer den positive konsekvensen av åpnere grenser.

Donau (Duna på lokalspråket) dominerer byen, og ser faktisk blå ut når den speiler himmelen. Men ellers er den akkurat like grå som Akerselva. 🙂

Når frostrøyken henger lavt over vannet er det rått i lufta, men også
en trolsk stemning. Dette er tatt ved Margareta-øya, en eksos- og støyfri oase i en by med tung biltrafikk.

Det skyldes kanskje årstiden, men de mange sykkelstiene til tross var det påfallende få tohjulinger. De eneste syklene jeg så, hadde fire hjul og reklameplakater. Og ingen katter var å se, heller. 🙂
Resten av bildene finnes på min flickr-strøm.