er et begrep som brukes om et berømt eksperiment utført av psykologen Stanley Milgram på 1960-tallet. BBC skriver om eksperimentet, og om en ny versjon utført via epost. En forskergruppe ved University of Columbia i New York ba 61 168 tilfeldig utvalgte personer om å sende epost videre til 18 personer i 13 land. Som i det opprinnelige forsøket skulle man ikke sende eposten direkte, men til den personen man trodde befant seg nærmest målet for meldingen.
Riktignok var det svært få av meldingene som nådde fram, men de som gjorde det bekreftet resultatet av Milgrams opprinnelige forsøk: i snitt ble epostene videresendt mellom fem og sju ganger, det vil si via drøyt seks mellomledd (“degrees of separation”).
Man kan selvsagt spørre seg hva som er poenget med slik forskning. For en som har skrevet om konseptet (i boka “Tallenes verden”) er det mest interessante (bortsett fra å leke seg med filmspill av typen Six degrees of Kevin Bacon) at det forklarer forbløffende sammentreff av typen: “midt ute bushen i Australia møtte jeg en fyr som er gift med kusina til naboen”.
Avstandene mellom folk er langt kortere enn vi gjerne forestiller oss, og de er enda kortere i et lite land. Få norskinger er mer enn to håndtrykk fra dronningen eller statsministeren, for eksempel. Skulle du komme til å gi meg et håndtrykk, har du hilst på en som har hilst på statsministeren en gang. (Håndtrykket hans var slapt, forøvrig:).
08/08/2003 at 09:38
Å! Jeg var med i det eksperimentet! Men jeg fikk aldri vite om eposten kom fram, og hvem den egentlig kom fra.
Eposten jeg fikk skulle til en frisør i en bestemt bydel i Melbourne som hadde studert på Melbourne University. Jeg fikk navn men ikke epost. Min søsters venn (nordnorsk musiker, tror jeg) sendte den til min søster fordi min søster er australsk. Hun sendte den til meg fordi jeg ofte var i Melbourne. Jeg sendte den til en venninne som nå studerer på Melbourne Uni. Hun sendte den videre til en venn som bodde i samme bydel som målpersonen. Mer vet jeg ikke – så i min erfaring vet jeg hva som skjer i to ledd (mine venners venner) men ikke lenger.
Eksperimentet var bra lagt opp for oss forsøkspersoners del: man logget seg på og skrev på nettstedet deres hva din relasjon var til den du hadde fått eposten av og til den du sendte det videre til osv… Men jeg skulle så gjerne visst om det kom fram!
08/08/2003 at 15:13
Selv er jeg ikke helt enig i at Kjell Magnes håndtrykk var i den slappeste kategorien. Har hilst på langt mer glassmanet-aktige figurer. 🙂
Men når det er sagt, synes jeg six degrees-forskningen er ganske spennende. Man forsøkte å ta det i bruk på Balkan, hvor lokalsamfunn ble spredt over hele verden mens krigen var på det verste, og hvor ekstremt mange hadde veldig like navn, og rot i identitetspapirene. En database ble satt opp, hvor folk “la inn” sine kjære. Hvordan det gikk? Ha’kke peiling.
Ellers synes de som forsker på epidemier også at denne teorien er veldig interessant. Det er ikke spesielt morsomt å vite at et smittsomt virus på kort tid kan bre seg over hele verden, via kanaler man ikke på forhånd kan forutsi. Om en norsk blogger blir forkjølet en dag, bør opp til flere frisører i Melbourne begynne å spise C-vitaminer og kjøpe inn solhattekstrakt. 😉
08/08/2003 at 17:20
Jeg traff ham ikke så veldig lang tid etter at han hadde sin berømmelige blåmandagmåned, så det kan tenkes at det var lykkepillene som fremdeles satt i. 😉 Forøvrig minnes jeg at vi vel stort sett hadde samme inntrykk av mannen. Og siden nettet er et veldig offentlig sted (søkbart, endog) og vi begge har oppdragsgivere å ta hensyn til, er det vel best om vi lar det være med hentydningen?
Forøvrig kom jeg til å tenke på at Bondevik selvsagt hadde tatt Clinton i hånda. Hvilket gav meg en sterk trang til å vaske hendene (jamfør din utmerkede epidemi-påpekning…) Fårdaværegrenser for separasjonsgrader…
08/08/2003 at 21:41
At han har tatt Bush i hånda er verre, synes jeg. (For han har det, har han ikke?) En fyr jeg kjenner hadde sommerjobb i Dyreparken i Kristiansand, og han påsto at sjimpansene ga ham noen rare skabb-utslett.
Og de tingene du er redd for å få av Clinton, trenger du ikke bekymre deg så voldsomt for, jeg minnes nemlig at det ikke var hånd-aktiviteter han ble mest kjent for. Smittestoffene holdt han gjerne på en sigarlengdes avstand. 😉
11/08/2003 at 09:12
Så nå er jeg bare tre grader unna både Clinton og Bush, siden jeg har truffet deg, Eirik?
If only I could harness that POWER!
11/08/2003 at 09:18
Ikke sant? Om man bare kunne overbevise folk med et håndtrykk by proxy… 🙂 Tom Ivars poeng er forresten viktig i denne sammenhengen: da miltbrann-angrepene i USA pågikk høsten 2001, må sikkerhetsfolkene ha tenkt på at bakteriesporer også kan smitte med håndkontakt. Veien fra et brev sendt til Kongressen og videre til presidenten er forbløffende kort…
11/08/2003 at 10:42
Noe med referansen til Kevin Bacon i denne artikkelen sier meg at du har lesere i Nettavisens redaksjon, Eirik 🙂
http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=280284