Jeg sitter på bussen mellom Arendal og Kristiansand. Tåka ligger klistret tett innpå vinduene, bakken er dekket av et tynt lag råtten snø og det mumles lavt rundt meg på myke sørlandsdialekter. Bussen, en lys og varm kokong i tusmørket, er ideell som midlertidig skrivestue. Her har jeg det meste av det jeg trenger som skribent: min trofaste Psion 7, arbeidsro, en stadig skiftende utsikt til et landskap jeg har likt siden barndommen. Egentlig savner jeg bare en ting: tilgang til Internett. Det er til gjengjeld intet lite savn.

At mobiltelefonen har revolusjonert arbeidslivet for oss som reiser mye, er jeg den første til å underskrive på. Men samtidig har jeg fått erfare at revolusjoner går i rykk og napp. Siden 1999 har jeg brukt en Nokia 7110 til å koble meg til Internett via GSM, men stort sett har mobildata-tilbudet stått på stedet hvil siden den gang. GPRS er en mulighet jeg har vurdert, men foreløpig lever leverandørenes tilbud ikke opp til mine forventninger.

De er ikke spesielt høye, for øvrig. Alt jeg ber om er stabil oppkobling i modemfart som også kan brukes i utlandet, med en overkommelig prislapp. Jeg ønsker meg et tilbud som gjør det mulig å utføre arbeidet mitt som normalt, nesten uansett hvor jeg måtte befinne meg i Norge. Og etter at jeg begynte blogge, vil jeg gjerne kunne legge inn nye postinger når jeg reiser uten å betale det hvite ut av øyet.

Denne postingen skal legges inn via GSM fra en kafe i Kristansand (hvor jeg vet at jeg har to timer å slå ihjel før toget går). Movable Type fungerer på alle nettlesere som støtter CGI. Det vil si at jeg lett kan blogge fra Opera på en tre år gammel Psion med sært operativsystem og 32 MB minne. Maskinvaren og programvaren er med andre ord for lengst på plass. Det er nettverket som mangler.

Give me land, lots of land, and the starry skies above. And a decent wireless connection, please.