2050

Brasil har vært et foregangsland innen bruk av biobrensel siden landet bestemte seg for å redusere avhengigheten av utenlandsk olje på 1970-tallet. Tallene tyder på at man har lykkes bra: idag består 40 % av landets bildrivstoff av etanol fra sukkerrør, tilsvarende rundt 12 prosent av landet samlede oljeforbruk. I 2008 regner man med å produsere 26 milliarder liter etanol, ekvivalent til halvannen dags globalt oljeforbruk (dagsforbruket er 85 millioner oljefat, og etanol er noe mindre effektivt enn olje per liter).

Derfor er det ikke til å undres over at brasilianske politikere og eksperter, med president Lula i spissen, tar til motmæle mot kritikken av bioetanol. De mener etanol er blitt en syndebukk for en prisstigning på mat som har en rekke komplekse årsaker, og peker på de grunnleggende forskjellene på etanol fra sukkerør dyrket i tropeklima og f.eks. amerikansk mais. Ifølge brasilianerne er den lokale prosessen åtte ganger mer effektiv, den krever ikke subsidier og dyrkes med et minimum av sprøytemidler. To tredeler av Brasils sukkeproduksjon eksporteres, til et verdensmarked for sukker som forventes å gi lavere priser.

Sukkerrør dyrkes vanligvis ikke på jord som tidligere har vært regnskog, men det er frykt for at kraftige utvidelser av rørplantasjer kan føre til at kvegoppdrettere fortrenges til rydningsmark i Amazonas. Innvendingene og kritikken mot etanol til tross, har Brasil ingen planer om å endre sin politikk. I takt med at oljebasert drivstoff fases ut, er det ikke gitt at vi får en ny global standard. Istedet kan drivstoffproduksjonen bli regionalisert: Brasil og andre tropiske land produserer etanol, USA og EU går kanskje for algebasert biobrensel mens f.eks. Island satser på hydrogen.

Blant klimatologer er det velkjent at vulkanutbrudd kan føre til global nedkjøling. Når et utbrudd slynger ut millioner av tonn med avgasser som svoveldioksid (SO2), kan det dannes aerolsoler i stratosfæren som reflekterer sollys og senker temperaturen på bakken. NASAs informasjonsside peker blant annet på det ekstremt kraftige Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815, som sannsynligvis førte til “året uten sommer” i 1816, da Nord-Amerika og Europa ble rammet av en matkrise som følge av frost midt i vekstsesongen.

Den nedkjølende effekten er utgangspunktet for et foreslått geoengineering-tiltak som tar sikte på å dempe den globale oppvarmingen. Hovedtalsmannen for ideen er Paul Crutzen, Nobelprisvinner og atmosfærekjemiker, som har tatt til orde for at man “sår” stratosfæren med SO2. Forslaget har vært møtt med skepsis fra starten av, fordi SO2-utslipp også fører til sur nedbør og helseproblemer - en hovedårsak til at man har kuttet i utslippene de siste tiårene.

En ny studie i tidsskriftet Science bekrefter at kjemikaliet har et annet stort problem: det kan gjøre stor skade på ozonlaget. De kraftige kuttene i utslippene av KFK-gasser som for noen år siden stoppet uttynningen av ozonlaget er den største suksesshistorien på miljøfronten de senere årene, men ifølge studien ville man raskt komme tilbake til en situasjon med “ozonhull” over polene og økt stråling på midlere breddegrader, om Crutzens forslag ble iverksatt.

Det vektigste argumentet mot å pumpe mer SO2 opp i atmosfæren er kanskje likevel dette: tiltaket vil ikke gjøre noe for å redusere drivhusgassene. I likhet med forslagene om å sende opp romspeil eller å skape kunstige skyer ville man bare maskere virkningen av klimagassene, og om tiltakene av en eller annen grunn ble stanset kunne resultatet bli en plutselig og sterk oppvarming.

The Long Now Foundation podcaster svært interessante foredrag under tittelen Seminars About Long Term Thinking (podcast). Et av disse er Why Foxes Are Better Forecasters Than Hedgehogs (Vorbis, MP3) med psykologen Philip Tetlock., forfatter av boka Expert Political Judgment: How Good Is It? How Can We Know? Utgangspunktet for hans tittel er et munnhell av den greske dikteren Arkhilokhos, som sa at “rever kan mange ting, men pinnsvin kan én stor ting”.

Omsatt til futurolog-termer: et pinnsvin har gjerne stor ekspertkunnskap om ett emne, eller er fundamentert i en klar visjon av virkeligeheten (en overbevist marxist eller nykonservativ, for eksempel), og har en tendens til å se framtiden i lys av dette. Det gir dem ifølge Tetlock selvtilliten til å sjanse på mer oppsiktsvekkende forutsigelser. Når pinnsvin likevel ender opp med å score lavere enn rever i gjennomsnitt, skyldes det prisen de betaler for å ta sjanser - de kommer gjerne med mange spådommer som aldri slår til:

The value of Hedgehogs is that they occasionally get right the farthest-out predictions— civil war in Yugoslavia, Saddam’s invasion of Kuwait, the collapse of the Internet Bubble. But that comes at the cost of a great many wrong far-out predictions— Dow 36,000, global depression, nuclear attack by developing nations.

Rever har gjerne et bredere fundament, forfølger en rekke faglige interesser og er mindre innstilt på å se verden i lys av én hovedvisjon. Spådommene de kommer med har ofte forbehold og kan virke vage, men over tid scorer de statistisk sett bedre. Den nåværende situasjonen i Irak, uten en klar vinner etter fem års krig og en særdeles usikker framtid, er et territorium der rever kan treffe bedre enn pinnsvin på de politiske fløyene. Tetlocks konklusjon:

The political expert who bores you with an cloud of “howevers” is probably right about what’s going to happen. The charismatic expert who exudes confidence and has a great story to tell is probably wrong.

I likhet med prisen på mais og hvete, øker også prisen på ris på verdensmarkedet - siden januar er den nesten tredoblet. I motsetning til mais og hvete, kan prisøkningen ikke forklares med et alternativt bruksområde (biobrensel presser maisprisen i været) eller tørke (som bl.a. har rammet den australske hveteproduksjonen). Den globale risproduksjonen øker fremdeles, problemet er at etterspørselen øker raskere, takket være befolkningseksplosjonen og velstandsveksten.

Selv om forbrukere i det rike nord nå begynner å merke problemet, er det de mange hundre millionene som lever på én til to dollar dagen som virkelig rammes. Som Josette Sheeran, leder av FNs World Food Programme, sier til The Economist (i en artikkel som forøvrig gir en meget god oversikt over emnet):

For the middle classes, it means cutting out medical care. For those on $2 a day, it means cutting out meat and taking the children out of school. For those on $1 a day, it means cutting out meat and vegetables and eating only cereals. And for those on 50 cents a day, it means total disaster.

I Afghanistan bruker fattigfolk nå halvparten av inntekten sin på mat, mot en tidel for et år siden. I samme periode har de fattigste i El Salvador redusert matinntaket sitt til det halve, ifølge Economist. Dette er en utvikling som kan undergrave den positive utviklingen vi har sett de siste ti-femten årene, da mange hundre millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom, i takt med framveksten av en ny middelklasse i bl.a. Kina og India. Mohammed Yunnus’ ambisjoner hviler på forutsetningen om at de fattige ikke bruker nesten alt de tjener på mat.

Stilt overfor slike tall, er det lett å tro at vi er på vei inn i en permanent underskuddsfase. Det er ikke riktig, heldigvis. I rike land svarer jordbruket på prisøkningen ved å øke produksjonen. FAO, FNs matvareorganisasjon, spår at produksjonen av hvete, mais og ris vil øke med 2,6 % i 2008. Rismangelen på verdensmarkedet forverres av at en rekke store produsenter, som India, Kina og Vietnam, strammer inn på egen riseksport - det er altså til en viss grad matstrategiske og markedsmessige årsaker til den akutte prisøkningen.

Hovedproblemet er likevel at potensialet for dyrking av ris og andre basismatvarer er så dårlig utnyttet. Verden over finnes det mange hundre millioner småbrukere som driver ineffektivt, med dårlig tilgang til godt såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler og jordbruksutstyr, og uten en infrastruktur som kan bringe produktene til markedet. Ingen steder er potensialet større enn på det afrikanske kontintentet, og det er tegn som tyder på at investorer begynner å oppdage det: Allafrica.com melder at Kina nå skal investere 5 milliarder dollar i jordbruksproduksjon i Liberia og andre afrikanske land.

Hvor store mulighetene er viser India, som er stort sett er selvforsynt med mat. Landet har en befolkningsstruktur som i mangt ligner Afrikas, men klarer å fø på 17 % av verdens befolkning med mindre enn 5 % av verdens vannforsyning og 3 % av den dyrkbare marken. Paradokset er at private investeringer i ineffektivt jordbruk bare vil vedvare om matvareprisen fortsatt holder seg høy. Positivt for verdens bønder, men skremmende utsikter for det flertallet av Jordas fattige befolkning som nå bor i byer.

I en tid da fokus er på klima og miljø, snakkes det for lite om det som tross alt er grunnårsaken til alle våre miljøproblemer: det har aldri vært flere av arten Homo sapiens på Jorda enn akkurat nå, og antallet øker med rundt 76 millioner per år. Det er over to nye mennesker hvert sekund, eller et norsk tettsted på tiden det tar deg å se Dagsrevyen. To nye mennesker som trenger helsetjenester, mat, rent vann, elektrisitet, og med tid og stunder skole, infrastruktur og jord å dyrke opp eller en arbeidsplass å gå til. Noe å tenke på når man ser tallene vokse her, for eksempel.

76 millioner mennesker er i underkant av et nytt Tyskland hvert år. Bortsett fra at veksten stort sett ikke kommer i land der et nyfødt barn kan ha håp om et langt liv i helse og velstand. Isteden er veksten sterkest det fattige sør, mens befolkningsveksten i det rike nord generelt stagnerer eller går tilbake. I 1950 var Europas befolkning tre ganger større enn Afrikas. I 2050 vil Afrikas befolkning være drøyt tre ganger større enn Europas. Befolkningsveksten er et relativt stabilt fenomen, og det er derfor god grunn til å tro at det vil være mellom 9 og 10 millarder av oss på denne kloden i 2050, mot 6,67 milliarder i skrivende stund.

Wikipedia er en god kilde til grunntall og referanser. World Population Prospects , som drives av FNs befolkningsprogram UNPP, er et fleksibelt verktøy. Her kan man velge ulike variable, og se på befolkningsstatistikk fra land og regioner fra 1950 og til 2050. På nettstedet forklarer man hvilke antagelser som ligger bak de ulike modellene - anbefalt lesning for den som har interesse for slikt (ønsker du virkelig å gå i detalj, er FN-rapporten World Population to 2300 et must). Velger du et “midt på treet-anslag” for befolkningsvekst, blir resultatet en verdensbefolkning på rundt 9,2 milliarder i 2050. Vi må med andre ord forberede oss på å fø på et nytt India og et nytt Kina - oppå dagens befolkningstall.

En studie som ble publisert i tidsskriftet Environmental Science And Technology nylig, viser at det å gå over til å spise lokalprodusert og dermed “kortreist” mat ikke gir så store reduksjoner i CO2-utslippene som mange lokavorer håper på. Studien, som ble utført av Carnegie Mellon-universitetet, viser at bare 11 % av de matrelaterte CO2-utslippene til en amerikansk gjennomsnittsfamilie (som i sin tur utgjør 13 % av de samlede utslippene) kan tilskrives transport. Hovedtyngden av utslippene ligger i produksjonsleddet, og derfor kan andre kostholdsendringer gi vel så store utslag.

Studien har sett på matvarenes totale produksjonsløp, og konstaterer at man ved å gå over til et helt lokalprodusert kosthold får et CO2-kutt tilsvarende det å kjøre 1600 km mindre per år. Ved å bytte ut rødt kjøtt med kylling eller fisk én dag i uka, oppnås en reduksjon på rundt 1200 km per år, mens det å spise vegetarisk én dag i uka gir en reduksjon på 1850 km/år. Disse tallene viser først og fremst hvilken rolle metanutslipp fra kvegdrift spiller for den globale oppvarmingen (ifølge FAO er bidraget større enn fra verdens samlede transportbransje.) Av de matrelaterte utslippene i USA står rødt kjøtt for hele 30 %, ifølge studien.

Dette betyr ikke at transport skal tas ut av regnestykket. Alle monner drar om karbonkutt er målet, og det finnes nok av mat med dårlig karbonregnskap. Flybåren fisk er et eksempel. Eller hva med dette regnestykket, som ble gjennomført av økologen David Pimentel ved Cornell-universitetet: når en gjennomsnittamerikaner kjører hjem fra butikken med en halvkilos boks med mais i bilen, forbrukes 1294 kJ fra bensin for å transportere mat med et energiinnhold på 1560 kJ.

Via Bente Kalsnes’ blogg fikk jeg disse tallene for CO2-utslipp for ulike matvarer produsert i Norge:

Lam: 17,4 kg CO2 / kg produsert

Storfe: 15,8 kg CO2 / kg produsert

Svin: 6,4 kg CO2 / kg produsert

Kylling: 4,6 kg CO2 / kg produsert

Oppdrettslaks: 3,0 kg CO2 / kg produsert

Den store variasjonen i tallene forteller at transportdelen ikke kan være en dominerende faktor her til lands heller, uveisomheten til tross. Både lam og oppdrettslaks produseres langt fra de store byene, men utslippene fra lammeproduksjon er altså nesten seks ganger større.