2050

Inhabitat skriver om science fiction-forfatteren Ben Bova, som i en artikkel i The Washington Post lanserer et forslag om å produsere solenergi på store satellitter i verdensrommet. Slike solkraftsatellitter (Solar Power Satellites) ble første gang foreslått på slutten av 1960-tallet av Peter Glaser, ble for alvor studert på 1970-tallet, og har dukket opp med jevne mellomrom siden den gang.

Satellitene har utvilsomt noen fordeler, som forfatter Bova er inne på. Effektivitet er det viktigste argumentet: Langt over Jorda vil satellittene være i sollys omtrent hele døgnet, og lyset fra Sola vil ikke bli svekket av skyer, støv i atmosfæren og liknende. Energiproduksjonen vil selvsagt være helt CO2-fri, og det å sette igang et såpass stort prosjekt vil kunne gi hele romindustrien et sårt tiltrengt løft.

Ja, for satellittene vil nødvendigvis måtte være mange kilometer store store for at de skal kunne produsere mange gigawatt. Og det er konseptets største problem: det blir dyrt. Bova mener at en solsatellitt kan bygges for en milliard dollar, et tall som framstår som fullstendig meningsløst når man vet at den internasjonale romstasjonen, som veier en brøkdel av en solsatellitt og går i mye lavere bane, hittil har kostet hundrevis av milliarder av dollar.

Den eneste teknologien som ville gjøre det mulig å bygge store og billige solsatellitter er romheisen, og den ligger i beste fall tiår unna. Selv da ville man måtte håndtere problemet med energioverføring. Det er er ikke teknisk mulig å sende strømmen som produseres i en solsatellitt ned til Jorda med en kabel, og derfor må energien sendes trådløst fra satellitten til en mottaker på bakken.

Konsentrert lys i form av f.eks. laserstråler er teknisk mulig, men uaktuelt fra et sikkerhetssynspunkt. Det er lett å tenke seg hva som ville skje om en konsentrert stråle fra verdensrommet kom på avveie, og sveipet inn over en by, for eksempel. Ben Bova foreslår å bruke svake mikrobølger. Men selv om energitettheten i strålen fra verdensrommet vil være altfor lav til å påvirke fugler som flyr gjennom den eller mennesker som treffes om den kommer på avveie, er det vanskelig å tenke seg noe annet enn massiv motstand mot et slikt prosjekt.

Se også:
Wikipedia: Space solar power
Wikipedia: Solar power satellite
Space.com: Bright Future for Solar Power Satellites
Mer om romheisen: I 2050-bloggen

I dette innslaget fra TV-serien Bell Telephone Hour, regissert av legendariske Frank Capra, forklarer Dr. Frank C Baxter hvordan utslipp fra fabrikker og biler kan øke temperaturen. Deretter viser han konsekvensene av et par graders oppvarming av jordkloden - tre tiår før temaet for alvor ble satt på dagsorden. Et interessant eksempel på fremtidstenkning.

(Via Boing Boing)

De siste dagene har det vært skrevet mye om en Facebook-kampanje for løsrivelse av Nord-Norge som nå skal transformeres til et parti. Idag er det få (undertegnede inkludert) som tror det vil finnes stort grunnlag for et parti som ønsker å rive de nordnorske fylkene løs fra Norge og danne “Republikken Hålogaland”. Man skal ikke ha reist mye rundt i Norge for å fastslå det finnes betydelige motsetninger mellom regionene, men landet har tross alt vært en politisk enhet siden Harald Hårfagre, og en sosial og kulturell enhet i hundrevis av år.

På den annen side er en rekke anerkjente tenkere som mener at vi går mot en verden der nasjonalstatene svekkes på bekostning av regionene. I The Transformation of War, et standardverk om krig og konflikt i framtiden, mener forfatteren Martin van Creveld at framtidens globale konfliktbilde vil minne mer om den fragmenterte middelalderen enn om den kalde krigen. Så hvilke sentrifugalkrefter må eventuelt til for at Norge skal rives i filler i framtiden?

I første omgang ikke språk og kultur, som bl.a. er bakgrunnen for separatismen i Baskerland og Sri Lanka. Vi kommer til å snakke norsk i hele landet i overskuelig framtid. Kombinasjonen av religion og historie, som ligger bak katolikkenes ønske om å rive Nord-Irland løs fra Storbritannia, er heller ikke en aktuell drivkraft her til lands. Og uansett hvor mye det klages over Oslo-dominansen, kan Nord-Norges eller Vestlandets situasjon ikke sammenlignes med den man i f.eks. Baltikum og Slovenia før “folkefengsler” som Sovjetunionen og Jugoslavia kollapset.

Kanskje situasjonen i Skottland, som Norge har lange historiske bånd til, er en mer relevant modell. Skottland var en uavhengig nasjon med sitt eget språk i hundrevis av år, men har siden 1707 vært i union med England. Til tross for at landet språklig, kulturelt og økonomisk er nesten helt integrert med Storbritannia (turister vil oftest oppleve det å reise fra England til Skottland som en endring i dialekten), ble separatistpartiet Scottish National Party (SNP) landets største i valget i 2007.

Takket være presset fra separatistene har sentralregjeringen i London måttet gå med på å gi Skottland betydelig indre selvstyre (”devolution”), og det er nok en vesentlig årsak til at flertallet av skotter i de fleste meningsmålinger ikke ønsker fullstendig løsrivelse fra Storbritannia. Men grunnlaget for SNP er fremdeles sterkt, og bunner blant annet i misnøye med Londons dominans, de store sosiale forskjellene mellom nord og sør, og en følelse av Skottland ikke har fått sin andel av oljeressursene utenfor kysten.

For at man skulle få en tilsvarende situasjon i Nord-Norge eller på Vestlandet, med et separatistparti som samler over 30% av stemmene, må årsaken til misnøyen være noe mer fundamentalt enn et OL-arrangement det ikke ble noe av, eller en murrende følelse av at folk på det sentrale Østlandet alltid får mer penger enn nordmenn forøvrig.

En nasjonal krise som feilhåndteres av grovt sentralmyndighetene kan bli et “vippepunkt” for separatisme i Norge. Den kan starte med en dyp økonomisk depresjon som følger av langvarig oljemangel, ressurskonflikter og klimaendringer om et tiår eller to. En annen mulighet er en naturkatastrofe som rammer store deler landet. Om tendensen i retning av mer ekstremt vær slår inn, er det ikke utenkelig at landet kan rammes av en eller flere orkaner av tropisk styrke som slår ut infrastrukturen langs store deler av kysten.

Nei, sjansene for at Norge skal bryte sammen som nasjon er ikke svært store, men i et scenarieperspektiv er muligheten interessant nok til at den kan tas med. Om ikke annet for å få oss til å tenke på hva som faktisk binder en nasjon sammen i vår tid, og hva bindemiddelet kan komme til å være i framtiden. Vil felles referanser som nasjonaldagen og språket være nok i 2050?

Se også:
Wikipedia: Skottland
SNPs nettsted: SNP.org
Wikipedia: Martin van Creveld
En militær analyse av van Crevelds konfliktsyn: Clausewitz vs. The Scholar

Gas 2.0 skriver om firmaet Zhejiang 001 Group, som har lansert en elektrisk versjon av det som ser ut til å være en variant av den populære folkebilen Chery (se bildet nedenfor). Det som skiller denne bilen fra det store grosset av elbiler er energikilden, som er store solcellepaneler som kan monteres oppå biltaket (de er altså ikke integrert i selve karosseriet). Prisen er anslått til å bli $ 5560.

Dette er i utgangspunktet en smart idé i et land som har langt dårligere utbygd strømnettverk enn f.eks. Norge. Men samtidig demonstrerer bilen den største begrensningen med solceller, som er den lave effektiviteten. For å oppnå den maksimale rekkevidden på 150 kilometer, må batteriet lades av solcellene i 30 timer - under lysforhold som stort sett er bedre enn dem vi har i Norge.

Scenarietenkning kan brukes til så mangt i skolesammenheng, og kan også tas med i norskfaget. Ja, for det er altså mulig å tenke konstruktivt rundt språkets framtid. 22. september i år hadde NRKs “Språkteigen” en sending tilknyttet Ekstremværuka med tema “Været i språket”. Der spekulerte en over de mulige endringene vi ville få se i norsk språk i tiåra framover, dersom klimaet blir betydelig varmere.

For eksempel er det tenkelig at ord som “sprengkulde” og “neglesprett” går ut av bruk, fordi et flertall av nordmenn ikke vil ha erfaring med fenomenene. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at referanser til vintersport og -friluftsliv gradvis fases ut. Uttrykket “å hoppe etter Wirkola” er vanskelig nok å forholde seg til for alle dem som ikke opplevde legenden i hans glansdager, men det er også tenkelig at ungdom en dag får problemer med det første leddet i setningen.

Norske forskere er spesielt opptatt av påvirkningen fra engelsk, fordi dette er blitt et lingua franca for vår globaliserte verden. Så ja, det er rimelig å anta at vi vil få flere engelske låneord i tiårene framover, særlig innen områder som populærkultur, arbeidsliv og teknologi. Et globalisert, engelskpråklig verdenssamfunn er en viktig driver for språkutviklingen, om man vil.

Men det er ikke gitt at engelsk på sikt blir den viktigste innflytelsen på norsk dagligtale. Vi lever i folkevandringenes århundre, og fenomener som minner om “kebabnorsk” kan fort komme til å innta hovedrollen. Her er et mulig scenario: etter 2040 blir klimaet så varmt og tørt ved Middelhavet at millioner av mennesker må flykte nordover.

Fire hundre tusen spanjoler følger etter de norske pensjonistene som vender hjem fra Solkysten, og vi får raskt en stor, spanskspråklig enklave i Sør-Norge. Kulturbarrierene er mye lavere enn de er mellom dagens innvandrerungdom og det norske storsamfunnet, og følgelig vinner spanske talemåter fort innpass i mange nordmenns dagligtale.

Med litt fantasi er det fullt mulig å bygge setninger med utgangspunkt i en tenkt virkelighet. Janfør tittelen over, der “hei” er erstattet med en norsk variant av det spanske “hola”, “kj” er fortrengt av “sj” og det engelske “trip” brukes istedenfor “tur”. Muligheten er endeløse, og prosessen kan være  morsom og lærerik selv om man holder seg innenfor realistiske rammer for samfunnsutviklingen de kommende tiårene.

Se også:
- Fra 2050-bloggen: Engelsk i år 3000
- Kronikk i Aftenposten: Vil det norske språket overleve?
- Wikipedia: Kebabnorsk
- Typisk norsk: Ta vare på Kjell!

Inhabitat skriver om EDITT-tårnet (Ecological Desing In The Tropics), en skyskraper som nå planlegges bygd i Singapore med støtte fra det lokale universitetet. EDITT er et eksempel på en interessant trend blant arkitekter og byplanleggere: miljøvennlig arkitektur må ta hensyn til at vi bor i en verden der et stadig større flertall kommer til å bo tett på hverandre i byer, og der miljøvennlige eneboliger av det slaget vi nå bygger i Norge, vil være forbeholdt et lite mindretall.

EDITT vil bli 26 etasjer høyt, og være utstyrt med solceller som dekker 39 % av bygningens energibehov, naturlig ventilasjon istedenfor luftkondisjonering, et biogassanlegg som produserer metan av kloakk og “hengende hager” med lokal vegetasjon som dekker halve bygningen. Huset skal også samle inn regnvann og gjenvinne avløpsvann, slik at det blir 55 % selvforsynt med denne ressursen.