2050

iTnews Australia skriver om en rapport fra Jupiter Research, som anslår at 1,8 milliarder mennesker vil ha tilgang til nettet i 2012, hvilket er 25 % av de 7,1 milliarder innbyggerne Jorda forventes å ha i dette året:

The company sees the highest growth rates in areas such as China, Russia, India and Brazil. Overall, the number of users online is predicted to grow by 44 percent in the time period between 2007 and 2012.

Det er altså svært lenge til internett blir et virkelig globalt redskap for økonomisk utvikling, innovasjon og utdannelse. Så sant ikke mobilselskapene, som i 2007 nådde halvparten av verdens befolkning, ser sin besøkelsestid og utvikler nettjenester som er billige nok til at de kan brukes i fattige land.

Ja, for man trenger ikke bredbåndsoppkobling, Windows Vista og 24 tommers flatskjermer for å sparke igang en nettrevolusjon. Mye av det vi tar for gitt idag, startet i en tid da 2400 bauds modem, skjermer med VGA-oppløsning og operativsystem som Windows 3.1 var standard…

Via Informed Comment fant jeg en peker til boka Just How Stupid Are We? Facing the Truth About the American Voter av Rick Shenkman, som også blogger på Howstupidblog. Et slående sitat fra Shenkman:

The extent of Americans’ ignorance is underestimated. Only two in five know we have three branches of government and can name them. Only one in five know there are 100 US senators. And five years into the war in Iraq only one in seven can find Iraq on a map. Someone once said–the author is in dispute–that war is God’s way of teaching Americans geography. It’s a great line, but rather optimistic.

Nå er det lett å peke på at lignende undersøkelser antagelig ville gi like deprimerende resultater i andre land: hvor mange nordmenn vet hvor egentlig mange stortingsrepresentanter vi har, eller hvilken rolle kongen spiller i forfatningen? Men USA er ikke Norge. USA er verdens eneste supermakt. I boka Colossus påpeker historikeren Niall Ferguson at det som hindrer USA i å bli like dominerende på verdensscenen som det britiske imperiet i sin tid var, først og fremst er viljen. Kanskje man også bør legge kunnskap til dette.

Min far ble født i Storbritannia i 1939, og fikk dermed med seg det britiske imperiets siste krampetrekninger - han var åtte da “juvelen i kronen” fikk sin uavhengighet. I hans skole hang det kart som klart og tydelig markerte kolonienes beliggenhet med rosa, og som synliggjorde for alle at solen aldri gikk ned over “The Empah”. Uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette imperiet, var det i det minste tydelig for all verden at Storbritannia hadde vilje til å være en verdensmakt. Og dets innbyggere var - og er fremdeles, interessant nok - klar over rollen.

Amerikanerne flest er det åpenbart ikke, hvilket gir noen interessante perspektiver på framtiden. Vi har ikke å gjøre med en supermakt med et langsiktig bilde av sin rolle på verdens scene. Isteden har vi å gjøre med en supermakt som sliter med å skaffe seg ledere som innser hvilket ansvar det er å være USAS president. Overgangen fra dagens unipolare verden til en multipolar verdensorden med Kina og India som nye stormakter, kan komme fortere enn mange aner.

E24.se peker på kjøttproduksjon krever bortimot en tredel av all dyrkbar mark, mot én prosent for etanol. Totalt brukes 80 prosent av verdens jordbruks- og beitemark til kjøtt- og melkeproduksjon, mens disse produktene ellers bare utgjør 15 % av vårt matforbruk. Den økonomiske veksten i Kina, India og en rekke andre land som tidligere har vært regnet som fattige, bidrar nå til at etterspørselen etter kjøtt vokser med 5 % i året.

Det er vanskelig å se for seg hvordan vi skal kunne øke verdens matproduksjon med 50 % fram mot 2030, slik FN mener er nødvendig, og samtidig opprettholde en så rask vekst i etterspørselen etter kjøttprodukter. Løsningen finnes forsåvidt allerede i India, der en stor del av befolkningen spiser lite eller intet kjøtt, uten å nødvendigvis å ha en ensidig eller kjedelig diett.

Telenærvær (eng. telepresence,) er ideen om at man kan ha en tilstedeværelse som observatør eller utøver på et annet sted enn der man fysisk sett befinner seg. Teknologien kan brukes til en radikal oppgradering av konseptet om telekonferanser, NASA har forsket på telenærvær i rommet og varianter av det brukes til å fjernstyre roboter som brukes i farlige situasjoner, som f.eks. til å detonere bomber i Afghanistan og Irak.

En av leverandørene av roboter til de to sistnevnte krigene er iRobot Corporation, som med modellen ConnectR satser for fullt på telenærvær i hjemmet. Roboten, som i design minner om støvsugerroboten Roomba, er utstyrt med kamera, mikrofon og høyttaler, og kan fjernstyres via nettet. Slik kan man gå på “virtuelt besøk” i hjemmet, og interagere med familiemedlemmer og kjæledyr.

Telenærvær har, i likhet med det relaterte feltet virtuell virkelighet, slitt med å vinne aksept i markedet. Det er derfor godt mulig at ConnectR forblir et nisjeprodukt som forsvinner etter en tid. Men dersom det skulle få noe i nærheten av samme gjennomslag som Roomba-serien, kan vi få en utvikling der telenærvær brukes i langt flere situasjoner enn idag. Et eksempel: CO2-frie telereiser til eksotiske reisemål, der turisten sitter hjemme i sin egen stue og styrer en robot.

The Oil Drum presenterer den nedenstående oversikten over hvilke land på kloden som bruker mest sement.

Bare i tilfelle noen var i tvil om hvor vi vil se den største økonomiske veksten i årene framover…

Strange Maps skriver om Atlantropa-prosjektet, en historisk forløper til dagens geoengineering - ideen om at store problemer krever store løsninger. I dette tilfellet: å løse Europas behov for plass ved å demme opp Gibraltar-stredet, og tørrlegge deler av Middelhavet. I samme slengen kunne man produsere 50 000 MW ved å utnytte forskjellen i vannstand ved Gibraltar-demningen, og få fast veiforbindelse mellom Europa og Afrika, som ble sett på en grei kilde til metaller og andre råstoffer.

Atlantropas far var den tyske arkitekten Herman Sörgel, som på 1920-tallet så for seg en framtid dominert av tre maktblokker: Amerika, en pan-asiatisk union og Europa. Det som skulle sikre et lite og ressursfattig Europa en likeverdig posisjon, var ifølge Sörgel å slå sammen Europa og Afrika til et felles Atlantropa. I tillegg til Gibraltar-dammen med tilhørende broer og tunneller, foreslo Sörgel også å demme opp elver i Afrika for å skape en enorm innsjø i Sahara.

I ettertid framstår dette prosjektet som ren stormannsgalskap, og det er vanskelig å begripe at noe menneske kunne se på det som gjennomførbart eller bærekraftig (hvordan man skulle leve på og dyrke den uttørrede bunnen til et salt hav er en åpenbar innvending). Men vår tid er altså ikke fri for lignende tanker, det være seg seg planer om solskjermer i verdensrommet eller tunneller under Gibraltar-stredet.