Have you ever wanted to turn your 3D designs into reality? Enter Shapeways Just upload your design, we print it and ship it to you - it’s easy. Within ten working days you’ll hold your own design in your hands.

Om ikke du har lyst til å vente i ti dager, blir det snart mulig å kjøpe en 3D-printer du kan bruke hjemme for $5000. Hittil skriverne hovedsaklig produsert plastfigurer, men Shapeways skriver også ut metall. Legger man til at det også eksperimenteres med utskrift av godteri, kan det trygt sies at personlig produksjon er kommet et skritt nærmere.

The company sees the highest growth rates in areas such as China, Russia, India and Brazil. Overall, the number of users online is predicted to grow by 44 percent in the time period between 2007 and 2012.

Det er altså svært lenge til internett blir et virkelig globalt redskap for økonomisk utvikling, innovasjon og utdannelse. Så sant ikke mobilselskapene, som i 2007 nådde halvparten av verdens befolkning, ser sin besøkelsestid og utvikler nettjenester som er billige nok til at de kan brukes i fattige land.

Ja, for man trenger ikke bredbåndsoppkobling, Windows Vista og 24 tommers flatskjermer for å sparke igang en nettrevolusjon. Mye av det vi tar for gitt idag, startet i en tid da 2400 bauds modem, skjermer med VGA-oppløsning og operativsystem som Windows 3.1 var standard…

The extent of Americans’ ignorance is underestimated. Only two in five know we have three branches of government and can name them. Only one in five know there are 100 US senators. And five years into the war in Iraq only one in seven can find Iraq on a map. Someone once said–the author is in dispute–that war is God’s way of teaching Americans geography. It’s a great line, but rather optimistic.

Nå er det lett å peke på at lignende undersøkelser antagelig ville gi like deprimerende resultater i andre land: hvor mange nordmenn vet hvor egentlig mange stortingsrepresentanter vi har, eller hvilken rolle kongen spiller i forfatningen? Men USA er ikke Norge. USA er verdens eneste supermakt. I boka Colossus påpeker historikeren Niall Ferguson at det som hindrer USA i å bli like dominerende på verdensscenen som det britiske imperiet i sin tid var, først og fremst er viljen. Kanskje man også bør legge kunnskap til dette.

Min far ble født i Storbritannia i 1939, og fikk dermed med seg det britiske imperiets siste krampetrekninger - han var åtte da “juvelen i kronen” fikk sin uavhengighet. I hans skole hang det kart som klart og tydelig markerte kolonienes beliggenhet med rosa, og som synliggjorde for alle at solen aldri gikk ned over “The Empah”. Uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette imperiet, var det i det minste tydelig for all verden at Storbritannia hadde vilje til å være en verdensmakt. Og dets innbyggere var - og er fremdeles, interessant nok - klar over rollen.

Amerikanerne flest er det åpenbart ikke, hvilket gir noen interessante perspektiver på framtiden. Vi har ikke å gjøre med en supermakt med et langsiktig bilde av sin rolle på verdens scene. Isteden har vi å gjøre med en supermakt som sliter med å skaffe seg ledere som innser hvilket ansvar det er å være USAS president. Overgangen fra dagens unipolare verden til en multipolar verdensorden med Kina og India som nye stormakter, kan komme fortere enn mange aner.

Det er vanskelig å se for seg hvordan vi skal kunne øke verdens matproduksjon med 50 % fram mot 2030, slik FN mener er nødvendig, og samtidig opprettholde en så rask vekst i etterspørselen etter kjøttprodukter. Løsningen finnes forsåvidt allerede i India, der en stor del av befolkningen spiser lite eller intet kjøtt, uten å nødvendigvis å ha en ensidig eller kjedelig diett.

En av leverandørene av roboter til de to sistnevnte krigene er iRobot Corporation, som med modellen ConnectR satser for fullt på telenærvær i hjemmet. Roboten, som i design minner om støvsugerroboten Roomba, er utstyrt med kamera, mikrofon og høyttaler, og kan fjernstyres via nettet. Slik kan man gå på “virtuelt besøk” i hjemmet, og interagere med familiemedlemmer og kjæledyr.

Telenærvær har, i likhet med det relaterte feltet virtuell virkelighet, slitt med å vinne aksept i markedet. Det er derfor godt mulig at ConnectR forblir et nisjeprodukt som forsvinner etter en tid. Men dersom det skulle få noe i nærheten av samme gjennomslag som Roomba-serien, kan vi få en utvikling der telenærvær brukes i langt flere situasjoner enn idag. Et eksempel: CO2-frie telereiser til eksotiske reisemål, der turisten sitter hjemme i sin egen stue og styrer en robot.

Bare i tilfelle noen var i tvil om hvor vi vil se den største økonomiske veksten i årene framover…

Strange Maps skriver om Atlantropa-prosjektet, en historisk forløper til dagens geoengineering - ideen om at store problemer krever store løsninger. I dette tilfellet: å løse Europas behov for plass ved å demme opp Gibraltar-stredet, og tørrlegge deler av Middelhavet. I samme slengen kunne man produsere 50 000 MW ved å utnytte forskjellen i vannstand ved Gibraltar-demningen, og få fast veiforbindelse mellom Europa og Afrika, som ble sett på en grei kilde til metaller og andre råstoffer.

Atlantropas far var den tyske arkitekten Herman Sörgel, som på 1920-tallet så for seg en framtid dominert av tre maktblokker: Amerika, en pan-asiatisk union og Europa. Det som skulle sikre et lite og ressursfattig Europa en likeverdig posisjon, var ifølge Sörgel å slå sammen Europa og Afrika til et felles Atlantropa. I tillegg til Gibraltar-dammen med tilhørende broer og tunneller, foreslo Sörgel også å demme opp elver i Afrika for å skape en enorm innsjø i Sahara.

I ettertid framstår dette prosjektet som ren stormannsgalskap, og det er vanskelig å begripe at noe menneske kunne se på det som gjennomførbart eller bærekraftig (hvordan man skulle leve på og dyrke den uttørrede bunnen til et salt hav er en åpenbar innvending). Men vår tid er altså ikke fri for lignende tanker, det være seg seg planer om solskjermer i verdensrommet eller tunneller under Gibraltar-stredet.

Produksjonsanlegget skal plasseres nær et kraftverk i Sonora-ørkenen, og dra nytte av CO2-utslipp fra verket. Ved å pumpe CO2 inn i bioeraktorene som rommer algene, skal etanolproduksjonen ifølge Algenol bli 16 ganger høyere per hektar enn ved produksjon av etanol fra mais. Når produksjonen starter til neste år, vil det gi en literpris på etanol som er rundt 25 % lavere enn dagens bensinpris i det amerikanske markedet. I så måte er denne saken en påminnelse om hvor viktig dagens prisnivå på bensin er for innovasjon i biobrenselmarkedet. Som det sies i CNET-artikkelen:

Algenol’s technology was first developed in the mid 1980s. When oil hit $50 a barrel in 2006, Woods stepped up efforts to commercialize it.

Pekertipset kom fra Paal, som også foreslår at vi gjør noe tilsvarende med våre egne gasskraftverk. Siden vi allerede utnytter alger industrielt til alginatproduksjon, og det er kommet forslag om å dyrke alger for biobrenselproduksjon langs kysten, virker dette som et fornuftig forslag.

• Produsere solenergi i geostasjonær bane. I verdensrommet er det aldri overskyet, og solceller kan bli opptil ti ganger mer effektive. Ifølge Popular Science skal det japanske romfartsbyrået JAXA begynne å sende opp prototyper i 2013, med målsetning om full produksjon i 2030. Ulempen med konseptet: det blir dyrt å bygge kilometerstore satellitter, og energien må overføres til Jorda i form av mikrobølger…
• Senke Jordas gjennomsnittstemperatur med hårete planter. Ifølge Christopher Doughty fra University of California reflekterer planter som er dekket av fint hår mesteparten av den infrarøde strålingen fra Sola, mens synlig lys slipper gjennom og driver fotosyntesen som normalt. Vanlige matplanter har ikke slike hår, men om man krysser fram hårete varianter man senke temperaturen med mellom en og halvannen grad Celsius.
• Produsere bensin av atmosfærisk CO2 med kjernekraft. Hydrokarbonene vi putter på tanken består av atomer som allerede finnes i luft og vann, og forskere ved Los Alamos utvikler nå et anlegg som kan fange inn CO2 fra atmosfæren, spalte vann til hydrogen og oksygen med elektrolyse og lage metan og mer kompliserte hydrokarboner ved å kjøre CO2 og hydrogen via katalysatorer. Planen er å ha et kommersielt anlegg i drift i 2013.
• Deponere CO2 i plastsekker på havbunnen. Det har lenge vært foreslått å deponere CO2 på store havdyp i fri tilstand - i prinsippet vil det store trykket sørge for at karbondioksiden holder seg på plass. Men det finnes ingen garantier for at den flytende gassen ikke setter seg i bevegelse, derav forslaget om å pumpe CO2 inn i lange plastslanger eller sekker, som så senkes ned på store havdyp. Løsningen vil gi langt bedre sikkerhet for at gassen holder seg på plass, men blir svært kostbar - hvert sekund slippes det ut 800 tonn med CO2.

• Den totale mengden CO2 som bindes av dyrket mark hvert år er rundt 7 milliarder tonn, mens våre samlede utslipp er på 7,7 milliarder tonn
• For å masseprodusere biomasse og redusere CO2, og unngå konkurranse med matproduksjon, må man finne dyrkbar mark som nå ligger brakk, og som ikke er satt av til f.eks. byutvikling
• Omlag fire millioner kvadratkvadratkilometer av Jordas landareal fyller dette kravet i dag, som tilsvarer noe over halvparten av Australias størrelse
• Biomasse som dyrkes på denne marken kan gi 27 exajoule med energi, eller motstykket til 172 millioner oljefat
• Det svarer til to dagers forbruk av råolje i 2008 (85 millioner fat per dag)

Summa summarum: det er ikke realistisk å erstatte oljebaserte produkter i sin helhet med biomasse produsert på land. Som med de fleste andre alternative energikilder, vil bidraget til verdens samlede energiproduksjon begrense seg til ensifrede prosenttall.