Globale grenser for energi fra biomasse
Science Daily skriver om en artikkel i tidsskriftet Trends in Ecology and Evolution, der man forsøker å få oversikt over det globale potensialet for biomassebasert energi. Resultatet er definitivt til ettertanke:
- Den totale mengden CO2 som bindes av dyrket mark hvert år er rundt 7 milliarder tonn, mens våre samlede utslipp er på 7,7 milliarder tonn
- For å masseprodusere biomasse og redusere CO2, og unngå konkurranse med matproduksjon, må man finne dyrkbar mark som nå ligger brakk, og som ikke er satt av til f.eks. byutvikling
- Omlag fire millioner kvadratkvadratkilometer av Jordas landareal fyller dette kravet i dag, som tilsvarer noe over halvparten av Australias størrelse
- Biomasse som dyrkes på denne marken kan gi 27 exajoule med energi, eller motstykket til 172 millioner oljefat
- Det svarer til to dagers forbruk av råolje i 2008 (85 millioner fat per dag)
Summa summarum: det er ikke realistisk å erstatte oljebaserte produkter i sin helhet med biomasse produsert på land. Som med de fleste andre alternative energikilder, vil bidraget til verdens samlede energiproduksjon begrense seg til ensifrede prosenttall.
14/06/08 kl. 12:22
[...] Les mer: 2050 [...]
14/06/08 kl. 15:49
Har inntrykk av at det fortsatt letes etter “Den ene” store erstatteren av olje. Hvorfor det? Mange små og lokalt tilpassede energikilder virker mer fornuftig i det lange løp. Solenergi blir neppe noen stor energikilde her i landet, mens i Spania (Portugal er allerede godt i gang) og andre land med lettere skydekke enn furet værbitt ligger bedre an. Vi har jo fortsatt vannkraften, og en effektivisering og oppgradering av dagens anlegg ville gi oss mye mer kraft. Men jeg har hørt nevne at en reduksjon i forbruk nok ville være den beste veien å gå. Det blir spennende å følge utviklingen av stigende bensinpriser og den sannsynlige innovasjonseksplosjonen for personlig transport som da burde komme.
14/06/08 kl. 16:33
Thomas: Den viktigste grunnen til at man leter etter én erstatter, er utvilsomt at det ville forenkle overgangen til et bærekraftig energisamfunn umåtelig. Uttrykket “drop-in fuel” brukes ganske ofte i denne sammenhengen, i betydningen flytende drivstoff som droppes rett inn i dagens infrastruktur. Her er det viktig å skille mellom energi til transport og annen bruk, forøvrig. Å levere nok elektrisitet til stasjonære mottakere er mye enklere enn å erstatte olje som drivstoff. Det første kan vi i teorien gjøre idag ved å skalere opp kjent teknologi, det andre er vi langt fra å klare…
Når oljen fases ut, skal man ikke bare bytte ut milliarder av motorer i biler, fly, båter, lokomotiver, traktorer, gressklippere m.m.m., men også hele produksjons- og distribusjonssystemet. Å gjøre dette blir ikke bare dyrt i dollar og euro, det kommer nødvendigvis også til å medføre store utslipp av CO2. Som man ynder å påpeke i USA for tiden: det totale karbonregnskapet for en bensingjerrig bruktbil fra 90-tallet er bedre enn regnskapet for en Prius. Det er i seg selv en grunn til å satse på oljeerstatninger.
Jeg tror heller ikke det er realistisk å skape ett enkelt drivstoff som gjør hele jobben, men for begrensede sektorer (som flyindustrien) er det kanskje mulig. For transportsektoren generelt vil vi kunne se en regionalisering, som du er inne på. Etanol basert på sukker i brasil, tarebasert biodiesel i Norge, tresprit fra skogene i Sibir i Russland osv. Det har også interessante konsekvenser, selvsagt. Tenk deg en verden der man ikke uten videre kan anta at lastebiler vil kunne etterfylle drivstoff når de krysser landegrenser…